Vannlandet

Det har blitt søndag, og ute regner det. Noe som kjennes kipt ut, etter et par dager med litt sol. Men det er ikke snakk om noen storm, tross alt. Stormer det rundt noe i Bergen for tiden, er det vel ordføreren. Historien om dåpen av et cruiceskip på 17.mai, da hun var gudmor, ruller videre. Og der det ser ut til at hun tidligere mest har vridd seg litt unna hva som faktisk har foregått, har hun nå blitt tatt i direkte løgn, skal en tro avisene. Og slikt tar jo på, så nå har hun blitt sykemeldt. Noe som ikke nødvendigvis forandrer på noen av valgene hun har tatt, men det kan kanskje gi henne et friminutt.

Nå er det ikke alle som mener at ordføreren har gjort noe galt. Så hun for også støtte fra folk. Blant annet på Facebook. Og selv om støtten kanskje i blant baserer seg på at hun er så grei, så er det likevel en støtte. Hva jeg selv mener om saken er kanskje ikke så viktig, men jeg synes kanskje at hele historien rundt skipsdåpen vitner om litt dårlig håndtering av et tillitsverv, som et ordførerembete jo er, når du tas i direkte løgner. Og akkurat det kan liksom ikke bortforklares med at du er en fargerik person. Likevel, jeg er bare en vanlig borger som leser aviser, og vet ikke mer enn avisene skriver. Men en ripe i lakken må dette kunne betegnes som. Og en selvforskyldt en også. Noe ikke alle riper er. I blant kommer ripene bare fra ondskapsfulle eller misunnelige folk. Slik tror jeg ikke det er med Trude Drevland, etter hva en kan lese, men det kan hende jeg tar feil. Kanskje hun er kun et offer.

"Kvifor drap du far min?"

"Han sto så laglig til for hogg."

På den annen side hadde kanskje ikke kritikken vært så stor om det bare var dette med en dåp av en båt det gjaldt. Men her handler det jo etter sigende både om løgner, dyre gaver og tilrettelegging for en skipsreder, og det må det kanskje være lov til å sette et spørsmålstegn ved. Ikke alt handler bestandig om å stå laglig til for hogg. Noen ganger handler det også om hvordan man reder.

(Ha, ha, tok du den koblingen? Hvordan man reder - skipsreder).

Selv om det regner ute, blir det ganske sikkert en tur ut i Guds frie på meg i dag likevel. Jeg har jo Bergans. Og det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær, sies det jo. Men jeg vet nå ikke helt jeg. Titter jeg ut vinduet minner det jeg ser mistenkelig om dårlig vær. Så noen ganger skal en kanskje forsøke å tro på sine egne opplevelser, og ikke ta alt som blir sagt for gitt, bare fordi noen pakker det pent inn. For det er nå en gang slik, at den som selger noe ikke alltid velger å fortelle alt. Og om de forteller det, er det gjerne med så liten skrift at du uansett ikke leser det. Alternativt er ordene så mange at du ikke orker å lese dem av den grunn. Bare se på forsikringspapirene dine. Eller hva du klikker godta på når du laster ned en eller annen app.

Selv er jeg ikke så inne i appverden. Når kjæresten min går tur sammen med meg, forteller en app henne hvor lang tid det tok, hvor mange skritt hun brukte og hvor mange kilometer turen endte opp med å bli. For henne er slike ting en motivasjonsfaktor. Noe jeg har forstått at det er for mange. Hos meg havner det derimot i kurven "ting jeg ikke har bruk for". Jeg tror til og med appen til kjæresten kan fortelle hvor mange kalorier en forbrente, uten at jeg skal si jeg er skråsikker på akkurat det. Selv er jeg mer opptatt av kiloene enn kaloriene. Og vekta mi viser at jeg nå har tatt av nesten sju kilo etter at jeg la litt om på maten, og begynte å gå turer. Sånt liker vi. Selv om ræva begynner å bli litt skrinn. Og ikke har det kostet så mye heller. Jeg kuttet ut brus, og før jeg begynte å gå turene mine spiste jeg litt gulrøtter i stedet for sjokolade, pluss at jeg spiste litt mindre måltider enn tidligere. Mer enn det gjorde jeg ikke. Nå, som jeg er i gang med å gå, tenker jeg ikke lenger så mye over hva jeg spiser, selv om jeg fremdeles ligger unna brusen. Likevel går vekten fortsatt ned. Så jeg må forsøke å balansere det. Jeg vil ikke stort lenger ned i vekt enn jeg har kommet nå.

Selv om jeg ikke har en app som motivasjonsfaktor, har jeg melkekartonger. Jepp, jeg tenker på kiloene jeg har kvittet meg med som melkekartonger. Og nå bærer jeg altså på sju kartonger mindre når jeg går på tur enn da jeg begynte. Det er sju kartonger jeg ikke trenger. Og gjør en merkbar forskjell når en som meg har kun en tredjedel av vanlig lungekapasitet.

Det er mye en ikke har bruk for. For mye fett på kroppen er bare én ting. Selv fikk jeg ikke bruk for regntett tøy før for et år siden. Men etter at kjærersten fikk meg til å kjøpe Bergans jakke og bukse og også vanntette Gore-Tex støvletter, måtte jeg innse at behovet nok hadde vært der, jeg hadde bare neglisjert det. Fordi det var viktig for meg hva klærne mine signaliserte. Og jeg ville at de skulle signalisere at jeg er kunstner. Om noen faktisk tenkte at jeg er kunstner bare fordi jeg var våt og kald, skal stå usagt, men jeg tviler kanskje litt på det. Slik er det gjerne med det vi bruker for å signalisere ting om oss selv. Det er kanskje ikke alltid helt vellykket. Folk tolker jo uansett ting forskjellig. Så det en selv tenker på som status eller bare en identitet en kan leve med, kan en annen tenke på som blærete, overfladisk, tåpelig eller egoistisk. Noe som blant annet har ført til at vi ikke lenger ser så mange middelaldrende damer i en sky av for mye parfyme, lilla hår og digre pelser. Pels gir nok ikke like stor status som det en gang gjorde. Noe dyrevernerne sikkert er glade for. Selv om de ikke liker at vi fremdeles aler opp dyr kun for å drepe og flå dem, når vi tross alt både har Bergans og dynejakker store som hus, som sikkert er like varme også.

Dette med hvordan vi behandler dyr burde vel vært noe vi kunne tenke litt mer over. Hvem ville vel gått i kattepels, eller dalmatinerpels av 101 valper, uten at folk flest reagerte. Det hadde kanskje fått regjeringen eller ordførere til å reagere til og med. Om de for eksempel ble invitert på cruice og ble servert hund. En liten pekingneser med sløyfe, for eksempel. Da hadde det nok vanket noen krigstyper i avisene rimelig kjapt etterpå, og det hadde neppe vært snakk om å verne om næringen fordi det finnes en bitte, liten gruppe mennesker som tjener penger på å avle hunder noen kunne ete. Men er det egentlig verre å spise kjøttet av en hund og kaste pelsen, enn det er å bruke pelsen til en rev og kaste kjøttet?

Og da har jeg vel skrevet nok i dag. Kaffen er drukket opp og det er kanskje på tide å sette legemet i bevegelse. Huiii, hvor det går i Bergen! Jepp, det er skeive dager her vestpå, uten at jeg tar del i akkurat den feiringen. Jeg har nok med å gå tur i utkanten, og ikke tog i sentrum. Men at jeg ikke tar del i noe, betyr ikke at jeg må ta avstand fra det samtidig, sette meg på min høye hest eller dømme dem som opplever noe annet jeg selv gjør.

Dagens bilde har jeg kalt "Hover". Det er et selvportrett, og jeg valgte det maleriet fordi jeg ikke hadde et bilde av en flådd hund eller rev eller av en dame med pels. Noe må en jo velge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Tid for blogg. Og det betyr at jeg må finne noe å skrive om. Som igjen betyr at det er lett å ty til avisene, og det de velger for oss. For selv om de velger for oss hva vi skal lese om, er det mye en kan mene noe om blant det vi blir servert. I Bergen, hvor jeg bor, har vi jo ordføreren Trude Drevland som har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet. Den saken ruller videre, med nye meninger. Og ikke alle er like oppklarende som denne. Mens ordføreren selv er sykemeldt og helt stille. Og mannen hennes, tidligere advokat Odd Drevland, som ble dømt for bedrageri, anker saken sin til høyesterett.

I VG kan en også lese mye rart. Blant annet en reklame om hvordan en fjerner dobbelthaken sin. Et løfte som nok ikke får meg til å kaste pengene ut av vinduet. Så lettlurt er jeg ikke. En kan også lese at Frp som gikk til valg på løfter som fjerning av bompenger, billig bensin og rettferdighet for de syke og gamle, nå vil ha folkeavstemning om Syriaflyktningene. Men de nevner ikke noe om folkeavstemning om bompenger, dyr bensin, nedbygging av helsenorge eller trygdereformer. I stedet forlenges politiets bevæpning, og Pst gjennomfører razzia hos dokumentarfilmskaper. Målet helliger midlet. Men en midlertidig bevæpning er uansett våpen i gatene. En razzia som den mot filmskaperen er uansett en razzia. Dette er virkeligheten vi lever i nå. Spørsmålet blir om alt som skjer fordi IS er skumle likevel burde skje, eller om vi burde fokusere annerledes, velge annerledes, tenke annerledes. Uten at jeg skal gi en oppskrift på hvordan. Og alt skjer mens de asylbarna som faktisk får komme hit møter forhold som neppe er bra for dem, uten at det i seg selv er en grunn til ikke å la dem komme. For slik er det jo ikke riktig å konkludere. En får forsøke å holde tunga rett i munnen og gi alt sitt riktige navn. Og gjør en det, kan noen kanskje komme til å si ting som at alt var bedre under krigen. Da kunne nordmenn som sto i fare reise til Sverige. Eller til England. Nå skal de redde og de utsatte hjelpes der de er, hit vil vi i hvert fall ikke ha dem. Samfunnet tilspisser seg. Det er typisk norsk å være god, sa Gro, men hun mente flink, ikke omsorgsfull. Så vi verner om vårt og sparker nedover, gjemmer oss bak tujahekkene og slåss mot brunsnegler og romfolks tigging og er gode som bare faen, mens vi sprer søppelet vårt der det er lettest og synes noen andre kan fjerne det. Det handler ikke om hva som er rett og galt, men hva du kan slippe unna med. Gjerrigheten griper om seg. Og hva er gjerrighet? Jo gjerrighet er liv med skall rundt.

Når jeg skriver blogg om det en kan lese i avisene, blir det mye linker. Om noen gidder å klikke på dem, vet jeg ikke. Men når de blir mange, blir det jo en del tid som går med, om en klikker i hytt og pine. Og folk har vel annet å gjøre. Noe for eksempel kjæresten min også har. Hun deltar på et tredagers seminar på universitetet i Bergen, med foredragsholdere fra både fjernt og nær. Og temaet er Sokrates forsvarstale.

Om motivene og valgene til Siv og Erna kommer til å stå like stødig som Sokrates sine når ettermælet skal sees nærmere på, skal jeg ikke uttale meg om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Odd Drevlands sak kommer til å gå inn i historien som en bauta på samme måte som saken til Sokrates, skal jeg heller ikke mene så mye om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Heller ikke ordførerens valg og den påfølgende kritikken skal jeg sette opp mot Sokrates. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Norge som land og du og jeg som mennesker minner mest om Sokrates eller dem som dømte han, skal jeg ikke mene noe om. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Likevel er det mye jeg kan mene noe om, men mest jeg kan peke på, slik at du selv kan mene noe. For er det noe som er viktig, så er det at vi mener noe. Og ikke bare lar oss leie avsted, som om vi alle var små barn.

Å tro at en liten dings som durer litt, skal få deg til å se yngre ut og stramme opp hud som alderen har satt sitt spor på, er noe de fleste av oss forstår er en løgn som skal lokke oss for penger. Hvilke andre framstøt vi utsettes for som er løgner eller som har et motiv som ikke ligger opp i dagen, er ikke alltid like lett å skille ut. Men en får gjøre så godt en kan, og kjenne litt etter, og gå sine egne valg litt etter i sømmene. Alle kan ikke gjøre noe med alt, men mange kan gjøre litt med noe. Og er alt dette jeg har skrevet nå uinteressant, kan en jo i stedet smugtitte litt på livet til de som er bedre og lykkeligere enn oss, de rike og vakre, og drømme litt om å bli som dem.

Bildet på toppen er tatt av yngste datteren min, og viser meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Søndag.

Dagen min startet som vanlig med en kopp kaffe og ei skive brød. Jeg skiller ikke på søndag og hverdag i så henseende. Ute blåser det litt. Jeg kan se løvet på trærne danse i myke bevegelser, og kaster jeg et blikk mot sjøen kan jeg se at bølgene bryter så smått i hvitt. Himmelen viser et snev av blått blikk der skyene revner, men det blir nok ikke en ligge_og_sole_seg_dag på oss bergensere denne søndagen. For egen del skal jeg i stedet på konsert, etter hvert. Koret bonusdatteren min synger i skal ha sitt årlige, lille evenement, med musikk og salg av kaffe og kaker.

Nå er ikke jeg spesielt glad i slike sosiale greier. Men akkurat denne happeningen pleier jeg å stille på likevel. I blant må en jo utfordre angsten sin litt, og så får en forsøke å holde fast ved at dette handler ikke om en selv. Det er ikke jeg som er i fokus. Folk jeg ikke kjenner driter i hva jeg føler, og legger etter all sannsynlighet ikke merke til det en gang. Fordelen for meg i dette tilfellet, er vel ellers at jeg ikke kjenner noen der, utover kjæresten min og datteren hennes. Hadde stedet vært fylt opp av folk jeg tidligere hadde møtt, men ikke egentlig har et forhold til, ville angsten min blitt utfordret på en mer langt tydeligere måte, tror jeg. Men hallo, noen ganger går ting mye bedre enn det en ser for seg. Og det er jo ikke slik at jeg ikke kan noe om de sosiale kodene. Jeg er både høflig og grei og har meninger om så mangt. Dermed er det ikke den greia som er utfordringen. I stedet er det altså angsten. Og den bunner vel mye i det at jeg må være synlig, som igjen er knyttet til "hva tenker de om meg?" Hvorfor jeg lar et slikt spørsmål dominere tilværelsen min så kraftig som det gjør, skal jeg ikke utdype her og nå. Men det finnes selvfølgelig grunner knyttet til barndommen og livet jeg fikk, som i dag får meg til å føle meg mindreverdig.

Det å føle seg mindreverdig er ingen god følelse. Samtidig er det ikke slik at det er en nødvendig følelse. Det er heller ikke et dyr eller et fjell, det er kun en følelse vi tillater å være der, på samme måte som det du føler når vinden kjærtegner deg en solfylt dag etter at du kastet skjorta. Ikke mye farlig i det, i hvert fall. Og skulle det føles skummelt, kan en ta på seg skjorta igjen. Verre er det ikke med det en føler. I teorien.

Det er mange som ikke føler seg gode nok. Ikke bare jeg. Følelsen av mindreverd oppsto antagelig fordi noen en eller annen gang eller veldig lenge fortalte oss at vi ikke er verdt noe. Enten gjennom fysiske handlinger de utsatte oss for, eller gjennom ord. Enten du husker det selv, eller ikke. Men heldigvis er det ikke kun denne følelsen vi eier. Så greia er vel antagelig at vi gir den for mye plass, i forhold til alt annet vi er i stand til å føle, alt annet vi vet er knyttet til oss. Jeg, for eksempel, er mer enn angst. Jeg er kunstner, pappa, bestefar, kjærest, og mye mer i tillegg. Jeg er dermed mer enn følelsen av at folk dømmer meg, kun fordi jeg ble dømt som barn. Å gi barn en livstidsdom basert kun på at de er barn født inn i en feil familie, er ganske brutalt. Men slik er det med meg. Og for veldig mange andre. Men likevel, vi er mer enn denne dommen, disse barndommens følelser som ble plantet i oss.

Liten liste over noen av de sannheter som ble plantet i meg som barn:

Du er feil.
Du puster feil
Du sitter feil.
Du ser feil ut.
Du går feil.
Du føler feil.
Du føler ingenting.
Du spiser feil.
Du drikker feil.
Du fortjener ingenting, annet enn straff.
Vi beholder deg kun av vår godhet.

Om du mangler opplevelsen av å ha noe verdi, gjør det noe med identiteten din. Og det er veldig lett for at du begynner å se deg selv gjennom andres øyne, på et vis som bekrefter din egenopplevelse. Det vil si at du projiserer. I snart to måneder nå, har jeg gått en daglig tur. På disse turene møter jeg andre mennesker som også er ute og går tur. Forskjellen på dem og meg, er at jeg på et vis mangler samme rett til å gå der som den de har. I stedet er det slik at jeg føler de ser på meg på samme måte som jeg ser på de etterlatenskapene enkelte hundeeiere ikke har plukket opp etter kjæledyra sine.

Nå er det ikke slik at jeg er uvitende om at det jeg føler ikke er er knyttet til den virkeligheten andre mennesker opplever. Det er med andre ord ingen sannhet at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. Der jeg går, er jeg jo ren og pen i tøyet, jeg plager ingen, jeg ser ikke fullstendig ut som et takras og jeg oppleves etter all sannsynlighet kun som alle andre som går tur. Likevel forventer jeg å bli angrepet, bare fordi jeg er der. Verbalt eller fysisk. Og det gjør antagelig ikke de andre.

Når en har en ballast som min, er det lett å tenke at de menneskene en har et forhold til, står i det forholdet på tross av at en er den en er, istedet for fordi en er den en er. Med andre ord, om du som leser dette har en ballast som får deg til å kjenne deg igjen i det jeg skriver, så lar du antagelig den ballasten få for mye makt. Enten ballasten er angst slik jeg har, eller andre diagnoser. Være seg fysisk eller psykiske. Det trenger ikke en gang å være en diagnostisert greie. Det kan være kun en opplevelse av å ikke være verdt nok. Ikke være bra nok. Men det er du, så det er selvfølgelig en feiltolking.

Mennesker rundt deg er ikke der på tross av at du er den du er, de er der fordi du er den du er. Hvis ikke hadde de gått. Har du en kjærest eller ektemake eller venn, så valgte ikke vedkommende å være sammen med deg på tross av, men fordi. Selvfølgelig betyr ikke det at du er perfekt på alle felt, for alle i en relasjon har utfordringer, egenvilje, behov og forskjeller de må forholde seg til. Og det går begge veier. Men likevel, det finnes noe knyttet til deg, som er så verdifullt at du ble valgt. Det betyr at skulle et forhold gå i stykker, vil det antagelig finnes noen annen som også er i stand til å se verdien i deg. Ikke kun de utfordringene du selv opplever er knyttet til deg. Enten utfordringene går på helse, eller andre ting. Vi er alle mer enn våre utfordringer. I tillegg til hvordan vi forholder oss til det som bremser oss, er vi også muligheter. For oss selv og for andre. Så hold fast ved det, når nissen kommer og pirker deg i nakken og hvisker sine manipulerende og negative ord i øret ditt. Nissen er et rasshøl, og fortjener ikke at du lytter til den i det hele tatt. Lytt til noe annet i stedet.

Da går dagens blogg mot slutten. Og se, det har ikke dukket opp noen røde linker...

enda...

men det er ikke for sent. Så nå skal du få et par.

I tillegg til å stirre mot egen navle, er det jo gjerne slik at vi i blant interesserer oss for andre ting også. Det kan være alt fra strikking til romfart. Det at en interesserer seg for noe, kan føre til at en begynner på et studie. Men ikke alle kan det. Grunnene kan være så mange. Selv begynte jeg ikke på kunststudiet mitt før jeg var tjuefem. Og kjæresten min tok opp igjen studiene sine da hun var 39. Det er ett år siden.

Det er kjæresten som ga meg lyst til å legge ut dagens linker. Den første viser til et internationalt, tre dagers symposium hun nettopp deltok på. Og dette legger jeg ut fordi jeg er stolt av henne. For også hun sliter med angst, en angst som til tider er invalidiserende, akkurat slik min er, men likevel har hun klart å starte opp med å studere igjen. Ingen ting er nødvendigvis umulig. Så en må våge å prøve. Ligger en helt stille, helt flatt, med trynet presset ned i gulvet, uten å se seg rundt og med sammenknepne øyne, omgitt av solide vegger og låste dører, kan en kanskje oppleve det som en form for trygghet. Omtrent slik har jeg det selv, til tider. Ikke alltid, men litt for ofte, egentlig. Det er fordi jeg forveksler trygghet med det som egentlig er frykt, puttet inn i en form for forklaringsmodell jeg forsøker å leve med. Men jeg ligger ikke nede bak låste dører fordi jeg er trygg i den situasjonen, jeg gjør det fordi jeg er redd. Alt fortjener sitt virkelige navn.

Dagens andre link leder deg til en side med forelesninger på universitetsnivå. Her kan du få ta del i forelesninger i et utall sjangere, om du ønsker det. Og selv om du ikke kommer deg ut. Det er bare å hive seg på, om du finner noe som er interessant for deg. En blir aldri for gammel til å lære noe, og livet består jo av mer enn det en sliter med og det som ikke lar seg gjøre, så også mulighetene fortjener en liten oppmerksomhet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I dag vil jeg starte med denne lille videoen. Den skal etter hva som opplyses være filmet av en mann mens han har et panikkangstanfall. Hvordan et angstanfall oppleves, er veldig vanskelig å formidle. En kan i videoen se at mannen ikke har det godt, men om en spiller av videoen uten lyd, kunne det slik jeg opplever det like godt vært en skildring av for eksempel sorg vi får se. Det er umulig å se inn i hodet hans hva som egentlig foregår der. Noe som leder oss til hvor viktig ord er, hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte, i stedet for å tro så jævlig mye bestandig. "Jeg trodde du forsto det", som i; "jeg trodde du så hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg håper, hva jeg drømmer, hva jeg frykter, hvem jeg er".

I og med at det er så vanskelig å formidle hvordan angst oppleves, blir angsten gjerne en veldig ensom ting. Det er noe en bærer mye alene. En har ingen synlige skader, krykker eller et annet skilt som forklarer noe. Ofte er angsten også enda mindre synlig enn det en kan se på videoen. Gjerne helt usynlig for andre. På den annen side, kan den også bli mye mer synlig.

Jeg har selv hatt anfall hvor jeg havner på gulvet i en krok i fullstendig panikk, hvor det å si noe i seg selv blir umulig. Det føles som om verden oppløser seg, og at jeg oppløses også. Det samme gjør ordene, evnen til å kommunisere klart og tydelig. Det blir som når en kaster en fast form opp i luften, og den plutselig oppløser seg i enten glitrende og små biter som konfetti, eller i noe veldig tyktflytende og organisk. En slik demontering av meg selv og omgivelsene innbefatter også en demontering av ord, formidlingsevne og orienteringsevne. Forsøk å forklare noen et eller annet ved hjelp av en neve bokstavkjeks som ligger hulter til bulter samtidig som at du har panikk, så forstår du utfordringen.

I et slikt anfall er det lite som hjelper, utover tid. Noen ganger varer anfallet kun et øyeblikk, andre ganger er det snakk om lang tid. I dette tidsrommet må jeg utholde det til det brenner seg ut, mens jeg forsøker å holde meg fast i noe. Det være seg noe fysisk, en tanke eller en lyd, for eksempel en annens stemme. Det du eventuelt kan hjelpe meg med, er å ta på meg. For eksempel ved å legge en hånd fast på skulderen min. Berøringen av en annens hånd kan gi meg en tråd til noe som henger sammen og er forståelig.

Det er likevel ingen selvfølgelighet at berøringen skal hjelpe. Den kan også forsterke angsten. Jeg kan oppleve den som truende. Noe som nok henger sammen med vold i barndommen. Angst er derfor ikke noe fullstendig forutsigbart for den som skal forholde seg til den utenfra heller.

På den annen side, om angsten ikke er forutsigbar, så er forutsigbarhet angstdempende. Min løsning på livet blir derfor å leve det så forutsigbart som mulig. Langt mer forutsigbart og regelbundet enn vanlig. Jeg er ingen adrenalinjunkie som kaster meg utfor stup bare fordi stupet er der, for å si det sånn. Et spontant spørsmål fra noen om å gjøre noe jeg ikke så komme, kan være nok til at angsten griper tak i meg. Og det behøver ikke å være store greia. Det kan være et forslag fra kjæresten om å kjøre en annen vei enn planlagt, eller at noen på jobben spør meg om jeg vil løpe ned og kjøpe en pose kaffe. Et slikt lite spørsmål kan bringe fram kaos i meg. Og jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Noe jeg gjerne gjør ved å si nei.

Å si nei, er et valg jeg putter i sekken "å være tro mot seg selv". Å være tro mot seg selv er angstdempende. Og det innebærer ikke kun det å si nei. Veldig ofte handler det om å vise det en vil og det en mener om en sak, og ikke minst det en føler i forhold til den, i stedet for å spille en følelse. En spilt følelse kan for eksempel være å smile når en egentlig føler noe helt annet. Og det gjør vi jo alle hele tiden. Vi formidler ikke alltid det vi egentlig kjenner på. Og folk gjør det gjerne glatt uten å tenke noe særlig over det, flere ganger om dagen. Det er en del av det å mestre det sosiale, og det å beskytte seg selv. Enten fra egne følelser, eller i forhold til hvordan en blir oppfattet.

Siden det å være utro mot egne følelser, la være å vise det en egentlig føler er en vanlig del av sosial omgang, blir det å ikke kunne gjøre det samme uten å få angst, en utfordring for folk som meg. Og vi ender gjerne opp med det vi kaller sosial angst. Det betyr at en må velge mellom ensomhet og trygghet. Samtidig er det slik at ensomhet ikke utelukker angst, så problemstillingen minner kanskje litt om Catch-22. Den sosiale angsten er ofte bundet til hvordan andre opplever en, men blir ikke borte selv om ingen opplever deg eller tenker noe om deg. Eller for å si det litt mer spesifikt, det en tror andre tenker. Og det en tror de tenker, er ofte noe negativt. At du er rar, ikke som dem. Og det er jo riktig. En med angst er ikke lik den som ikke har angst. Likevel burde det være mulig å leve sammen, for en er jo ikke bare rar. En har bare angst. De fleste menneskelige sidene som er knyttet til meg, er tross alt de samme som er knyttet til deg.

Sosial angst er ikke det samme som panikkangsten jeg beskrev litt over her. Panikkangsten kan komme også når jeg er helt alene, og har ikke nødvendigvis en forklaring som er synlig for meg. Med den sosiale angsten er det mer situasjonsavhengig. Min løsning på dette med sosial angst, er å være så åpen som mulig om meg selv. Om andre vet jeg har angst, har de en knagg de kan henge sine spørsmål og forklaringer på. Da vet de noe om meg, og det å vite noe gjør det lettere å forholde seg til det. Noe som selvfølgelig gjelder en som ikke har angst også, ikke kun den som har angst – jfr. dette med forutsigbarhet. Mennesker som ikke viser noe av seg selv, er mye vanskeligere å forholde seg til enn de som byr på seg selv. Å by på seg selv, er likevel ikke å tvinge noe på deg, enten det er holdninger, tanker, sannheter eller levemønstre.

Lukkede mennesker er uforutsigbare. De aller mest uforutsigbare er likevel kanskje psykopater eller narsissister. Lukkede mennesker er ikke farlige i seg selv, de er bare vanskelige å se inn i. Mer skumle, det er derimot gjerne psykopatene og narsissistene. Om en blir utsatt for slike mennesker over tid, kan sosial angst bli en konsekvens, i tillegg til andre former for angst. For mennesker med slike personlighetstrekk degraderer deg som individ, skaper frykt i deg og røver din identitet. Vold og andre former for overgrep og svik har en lei tendens til å forme deg på en negativ måte.

Det er få ting i livet som er ensidige. En skulle tro at det å være tro mot det en føler skulle være en god løsning på dette med angst. Men for meg inkluderer det også en ny utfordring, opplever jeg. Fordi det medfører at jeg stikker fram nakken på steder andre kanskje viker unna. Og vi vet jo hvordan det går med enkelte som stikker fram nakken, de får kuttet den over av noen som mener du skal holde deg på plass. Du skal være usynlig, ikke synlig. Du skal være som oss, mene som oss, og ikke tro du er noe. For enkelte er det å møte noen som er uvanlig synlige og selvutleverende som en provokasjon, eller et fokus de kan rette sin negative energi mot, fordi de ikke klarer å stå opp mot sine egne indre demoner, sin egen tilkortkommethet, sin unnvikenhet eller sine manglende evner på diverse felt i livet.

Å bli kjent med seg selv, å være tro mot seg selv og finne strategier til å meste et liv med angst, er noe vi kan kalle hjelpemiddel. Nesten som en rullestol er det for den bevegelseshemmede. Men en rullestol gjør ikke en lam til en gående. Det er ikke den endelige løsningen som fjerner alle utfordringer. Slik er det med angst og hjelpemidler også. Det er ikke slik at det finnes en oppskrift som alle med angst kan ty til, som fjerner all angst og uro for bestandig. En kan ikke satse alt på ei pille, en dram, ei sprøyte eller shopping. En kan heller ikke satse alt på at noen annen skal fjerne den eller demme opp for den, gjennom å utslette seg selv for at angsten skal dempes i deg. Ingen annen eier din angst. En må i tillegg våge noe selv, om en vil ha et livsinnhold som dreier seg om annet enn angsten. Ikke minst må en våge å møte seg selv. Og så får enhver finne sitt balansepunkt i forhold til dette med å våge og ikke våge, dempe eller ikke dempe. For meg, som har rundet de seksti, vil balansepunktet kanskje være på et annet sted enn det er for en på tjue. Likevel, et balansepunkt må til. En kan ikke få alt, men en kan heller ikke slippe unna alt, og en trenger ikke å miste alt. Finner en derimot et balansepunkt, så kan det å leve med angst oppleves som et liv med mening, og samtidig som et relativt godt et. Og akkurat der, føler jeg at jeg er i dag. Jeg lever med angst, men jeg har også et liv som strekker seg forbi det.

Alle bildene i dag, viser noen av mine egne forsøk på å beskrive angst. Når jeg skal fargesette angsten, bruker jeg ofte gult. For om jeg vipper over fra angst til panikkangst, farges verden samtidig av et gulskjær. Samme farge som barndomhjemmet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I dag viser værmeldingen mye sol over Bergen. I skrivende stund er situasjonen mer lik null sol. Men en kan jo enda håpe. Håp er fremdeles gratis.

Det som er gratis er vi glade i. Det må ikke alltid være noe vi har behov for. Så lenge det er gratis vil vi ha det. Noe reklamebransjen har oppdaget, og etterlever erkjennelsen gjennom diverse reklamestunt der du kan vinne omtrent alt mulig. Stort sett forlanger de kun et telefonnummer eller en e-postadresse i retur. Hva de bruker nummeret eller adressen din til, har du kanskje ikke så god oversikt over. Men du vil nok merke litt til at det dumper inn en del reklame i etterkant. En kan vel også regne det som ganske sikkert at lister over adresser og nummer gjerne selges videre til andre aktører.

Nå skal jeg likevel ikke uttale meg så mye om dette, siden jeg ikke deltar på slike konkurranser. I stedet er jeg ganske restriktiv hva e-postadressen min angår. Så jeg får ikke så mye reklame. Til gjengjeld oversvømmes jeg jo av den på andre felt. Enten det dreier seg om postkassa mi, tv eller internett. Og jeg må innrømme - stort sett hater jeg det. Spesielt hater jeg ting som sier at noe kan gi en effekt på opptil ett eller annet. For om det gjør det er en helt annen sak, og den saken får vi ikke innblikk i ved for eksempel en sannsynlighetsberegning. Så noen ganger føler jeg at jeg blir forsøkt manipulert, for at noen skal få tilgang på pengene mine. Andre ganger føler jeg at reklamemakerne lyver meg rett opp i trynet.

Former for manipulasjon i hensikt å ta fra deg penger finnes i mange versjoner. Ofte samler for eksempel kristne organisasjoner inn penger. Gjerne ved hjelp av gråtende barn som motivasjonsfaktor for deg. Og mye av det som samles inn går selvfølgelig til gode formål. Men ikke alt. Ofte kan en lese om at de som styrer disse innkomne pengene selv lever et liv i luksus ved hjelp av dem. Og da kan en kanskje lure på hvor kristenheten har tatt vegen. Og har den forsvunnet, så sitter en vel igjen med reindyrka hedendom. For det heter jo også at du ikke skal ha andre guder enn meg, og det må jo da også inkludere Mammon.

Hedninger er det mange av i Norge. Om jeg har forstått det rett, så er alle som ikke ble døpt hedninger. Og dem finnes det jo noen av etter hvert. Så har vi alle de som ikke er rettroende. Uten at jeg skal påberope meg å vite om det kristne synet på saken er at de som ikke er rettroende er hedninger. Jeg mener og tror at de som tilber Tor med hammeren og hans kampfeller pr. definisjon er hedninger, men vet ikke om det samme gjelder for eksempel muslimer eller hinduister. Uansett, i tillegg kommer vel alle dem som ikke lever med budene som rettesnor, og stort sett ikke tenker på tro i det hele tatt. I mitt hode kvalifiserer disse i hvert fall til en livsførsel som er hedninger verdig. Selv om de måtte være døpt. Dette gjør i såfall at blant annet jeg kvalifiserer til hedningestemplet. Jeg går aldri i kirka om jeg ikke må, jeg ber ikke, og jeg har ikke budene eller bibelen som en aktiv rettesnor i livet mitt. Men dette kan sikkert teologer mye mer om enn meg. Det tar jo heller ikke bort at jeg har verdier i livet mitt. Grunnen til at jeg i det hele tatt tar det opp her og nå, er for at jeg trengte en innfallsport til dagens bilde. Som har fått tittelen Hedning, og som skal bli en del av en utstilling med linker til kristendommen slik vi kanskje forholder oss til den i dag.

Maleriet Hedning er ikke ferdig enda, men det nærmer seg. Det er et portrett av den ene nevøen min, og det var et poeng for meg å legge et assosiasjonspotensiale inn i det som ikke nødvendigvis leder deg til Valhall, blod, øl og ofringer av jomfruer. Jeg ville at den unge mannens uttrykk skulle framstå som en kontrast til tittelen. Så jeg håper at det første du tenkte da du så bildet ikke var et gjenkjennende: Ah, en hedning! I stedet håper jeg du kjente på noe litt mykere, noe litt varmere. Kanskje kan du også tenke over om tittelen fikk bildet til å forandre seg, nå som du vet at hva det heter, og om det ville vært lettere å ha det på stueveggen om det het for eksempel Lengsel istedet for Hedning. I så fall fungerte tittelen for deg på samme måte som det vi i blant kaller for Sharkmusic. Et begrep som henviser til hvordan vi lar oss påvirke av gammelt grums, og som har blitt brukt for å klargjøre hvordan vi forholder oss til barn. Enklest forklart gjennom at en skog vist på film, vil virke annerledes på deg om musikken er skummel og truende, enn om musikken er varm og god eller lystig. Selv om filmen i seg selv er den samme hele tiden.

For meg personlig kan dette med Sharkmusic kicke inn og gi meg angst. For eksempel i møte med en spesiell type menn. Musikken handler med andre ord om volden og truslene jeg ble utsatt for som barn, ikke om mennene som utløser den i dag. De kan jo være kjernekarer. Og dette kan vi lede tilbake til dette med reklamen. Der forsøker de å legge til all verdens Sharkmusic, men med positive anslag. Slik at du skal la deg manipulere ved hjelp av følelsene dine til å kjøpe det de vil selge. Reklame for slankemidler inneholder derfor mer slanke, vellykkede og vakre mennesker enn tjukke, selv om den henvender seg til de tjukke. Og sånn er det over hele fjøla. Vi manipuleres via reklame uten at vi i det hele tatt tenker over det. På alle kanter og bauger og opp og ned og i mente. Skal de selge en bolig, viser bildet av boligen gjerne en blå himmel, og kanskje en dyr bil utenfor. Plenen er grønn og menneskene fine, innredningen midt i blinken, og det står en bolle frisk frukt på kjøkkenet. Alle disse elementene har vi et forhold til. Og er det mennesker inne i bildet, er de gjerne unge og vakre. Men ikke for unge. Således fungerer bildet jeg nettopp tok av det ene akvariet mitt, dårlig som reklame for akvariehobbyen. Selv om det viser rekeyngel, og jeg er overlykkelig fordi det har kommet yngel etter en tids tørke på den fronten, er det gjerne ikke slike bilder som får deg til å dra kortet ditt. Om bildet hadde kommet med en slurpete og boblende lyd i tillegg til at det hørte hjemme i en reportasje om reker som likspisere, hadde det bare vært ekkelt.

Denne erkjennelsen kan vi trekke over mot veldig mange felt i livene våre. Om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er har blitt bestefar til ei søt, lita jenta, popper det opp en sharkmusic for deg. Kanskje har du gode minner om din egen bestefar eller bestemor. Det samme om jeg sier at jeg er kunstner. Men volumet skrus kanskje opp et par hakk om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er psykisk syk. Da blir gjerne musikken annerledes enn ved bestefarminnet ditt. Mer ubehagelig. Alle tre opplysningene gir deg assosiasjoner om meg som menneske, og du mener straks at du eier kunnskap om meg og hva jeg står for. Uten at du vet mer enn akkurat dette. Du vet ingenting om meg som far, som kjærest, som bror eller andre roller jeg har i livet. Du vet ikke om jeg er gjerrig eller gavmild, snill eller slem. Du vet ingenting om verdiene mine. Heller ingenting om hvordan jeg etterlever dem. Det eneste du vet i en slik setting, er noe om holdningene du selv bærer med deg. Din egen sharkmusic. Slik det også blir når du møter en utlending, en muslim, en tigger eller en som noen forteller er hedning. At hedningen i dette tilfellet arbeider med barn, er både myk og omtenksom og varm og snill, vet du jo ingenting om. Slik vi vet veldig lite om det meste vi mener noe om – skulle jeg mene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Bergen vet vi alle noe om. Bergen er Bryggen og Fisketorget og Sissel og Fløybanen og Ulriken. Det er Den Norske Scene og Torgallmenningen og kultur i mange former. Og litt utenfor bykjernen er det de syv fjell og flott natur, hvor en kan gå tur, stoppe og spise nista si, og bare nyte en sommerdag ved et stille vann slik sånne dager skal nytes. For eksempel ved Svartediket.

Inspirasjonen til å skrive blogg er ikke på topp i dag. Jeg våknet for tidlig og det svir i øynene fordi huset jeg bor i er nymalt. Eller kanskje det er pollen. Er ikke godt å si. Samtidig er kroppen sigen og lite opplagt, så kanskje jeg straffes på grunn av litt for mye sjokolade i går kveld. Selv om jeg spiste en salat også. Med fetaost som har vært nedlagt i olje og chili. Det burde jo balansert seg etter at jeg har spist både sunt og usunt, men neida. Og slik kunne jeg fortsette med å klage, om jeg ville - og det vil jeg.

Nei, det vil jeg ikke. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil. I hvert fall ikke med dette. Jeg bare hakker på tastaturet uten mål og mening. Heldigvis er jeg så gammel at jeg ikke må ville noe hele tiden lenger. Veier skal ikke stakes ut og karrierer skal ikke skapes. Livet er ikke så verst. Ikke så mye stress lenger. Og det kjenner jeg er godt, også med tanke på hvordan jeg ser på meg selv. Ting er mer avslappet nå, enn da jeg var ung og det fantes flust å leve opp til både her og der. Noe jeg var lite god på. Eller til. Whatever, kall det hva du vil, rosen dufter det samme selv om den ikke heter Rose, sa visst Shakespeare.

'Tis but thy name that is my enemy;
Thou art thyself, though not a Montague.
What's Montague? it is nor hand, nor foot,
Nor arm, nor face, nor any other part
Belonging to a man. O, be some other name!
What's in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;
So Romeo would, were he not Romeo call'd,
Retain that dear perfection which he owes
Without that title. Romeo, doff thy name,
And for that name which is no part of thee
Take all myself.

Men det var nå det. Shakespeare er dau. Jeg lever i hvert fall, og har lyst til å leve en stund til. Noe ikke alle har.

Her er en videosnutt om en mann som har bestemt seg for å dø. Selv vil jeg altså leve en stund til. Og håper ingen kjører på meg eller kommer og skyter meg. Det er jo så mye som kan skje. Men lottogevinsten uteblir. Så der har du den.

Ofte dreier ting seg om odds. Når en er ung tenker en lite på at en kan styre oddsene litt selv. En er gjerne en smule overmodig. Litt bråkjekk. Eller eplekjekk, som en sa i gamle dager. Gamledager er lenge siden. Gamledager er helt tilbake til krigen, vil noen si. Og noen har begynt å skrive om landssvikerne. For meg er ikke det der så interessant. Så jeg bruker ikke tid på å lese om det. Selv om jeg liker å se på programmer på tv som omhandler krigen. Og fra femtitallet.

Barnebarnet mitt vil en dag kanskje si at i dag var gamledager. For meg er gamledager enda eldre enn femtitallet. Det er da foreldrene mine var unge. Eller bestemoren min. Da bestemoren min var ung var det helt sikkert gamledager, skulle en tro. Men neppe for henne, der og da. I dag er hun død, og mener derfor lite om saken. Hun ble tre-fireognitti, om jeg ikke husker feil. På slutten lå hun bare i en seng på gamlehjemmet, og når jeg kom på besøk grep hun hånden min med en inntørka og beinete klo og hvisket at hun ville dø. Noe jeg følte var ubehagelig å høre. Ikke ville hun slippe hånden min heller. Ikke et lystig minne, det der. Sånn er det med minner i blant. Men ikke alltid.

Noen minner er gode også. Da jeg var ung likte damene meg. De sa jeg var pen. Først var det voksne damer som sa det. Etter hvert tok de på min egen alder over. De likte huden min, de sa den var så glatt. Jeg likte at jeg var pen. Det fikk jentene til å ligge med meg. De begynte å ligge med meg da jeg var femten. Ingen av kameratene mine fikk ligge med i nærheten av så mange som meg, og i hvert fall ikke da de var femten.. Jeg likte det også. Stort sett. Så jeg lå vel med i overkant mange, selv om det ofte var nærheten som telte mest, ikke selve sexen. Den delen av livet mitt gjør meg litt godt. Hud og berøring. At noen tok på meg. Det føltes nesten som at jeg var verdt noe når damene ville ligge med meg. Som om jeg hadde en verdi. Men noen ganger vippet det over i en følelse av at det var bare en del av meg de ville ha, ikke alt. Og i hvert fall ikke angsten eller kaoset inne i meg. Jeg var som et åpent sår som søkte å bli leget ved hjelp av huden og hendene deres. Nå er ikke alt så kaotisk lenger, men det er ingen som snur seg etter meg lenger heller. Nå er jeg bare gammel, og blir mer og mer som ei sviske. Mens jeg ligger på sofaen og ser på tv om krigen eller skriver patetiske blogginnlegg om alle kvinnene jeg har ligget med.

Her kan du lese noe en ung dame har sagt om magiske minner. De fleste av oss har både gode og dårlige minner i bagasjen. Slik er det med meg også. Noe husker jeg bedre enn annet. Noen av minnene er knyttet til oldeforeldrene mine. Jeg kan huske å ha møtt fem av dem. Det sies at den ene oldemoren min var tater. Det betyr at jeg også er litt tater. Jeg har tidligere malt et bilde av meg selv, som jeg har gitt nettopp tittelen Tater. For å kjenne litt etter hva det gjør med meg å ha en slik kunnskap om meg selv, og en slik bakgrunn. Da jeg var gutt lærte jeg at tatere var mindreverdige og farlige. Og min far har aldri villet vedkjenne seg denne delen av sin egen historie. Selv synes jeg det er greit med den lille dæsjen taterblod som strømmer i årene mine. Det får meg til å føle meg litt eksotisk.

Nå fikk jeg nettopp melding fra kjæresten min. Så da er hun våken også, ikke bare jeg. Vi sender hverandre melding hver morgen og hver kveld. Og gjennom hele dagen også, når vi ikke er sammen, det skal ikke stå på det. Om morgenen sender hun først. For jeg har telefonen på lydløs om natten, men det har ikke hun. Og det ville jo vært kjedelig om jeg vekte henne unødig. Sånt kalles å tilpasse seg. Eller å ta hensyn. Jeg tror årene får en til å ta mer hensyn enn en gjorde som ung. En tenker litt lenger, og alt handler ikke nødvendigvis om en selv hele tiden. Kanskje det er slik at empati ikke er noe en er født med, men noe en utvikler. Uten at en må forstå seg ihjel av den grunn. Empati handler om å kunne ta inn over seg andres opplevelse, ikke å utslette seg selv. Heldigvis gir alder gjerne også et snev av evnen til balansegang. I det minste muligheten til det. Selv om det finnes nok av gamle kjerringer som fremdels tror de er verdens navle og derfor har forskjørsrett i kassa på Rema, bare fordi de er et par år eldre enn meg. Eller av andre grunner. Først i køen vil de i hvert fall - meg, meg, meg...

Jeg har aldri skjønt den frekkheten som får folk til å tro at de kan gå først bare fordi de skal handle mindre enn jeg skal. Jeg skal bare ha dette, sier de, og uten å smile med øynene. Men slipper du dem foran deg skal de først finne pengepungen som ligger bortgjemt et eller annet sted i veska, for deretter å slite med glidelåsen, og så skal de betale med mynter. Gjerne kronestykker. Og noen av dem detter på gulvet. Ikke kjerringene, men myntene. Og tiden går. Og jeg er faen meg ingen ungdom selv, så dette har jeg ikke tid til.

Nå har det gått litt tid med til å skrive disse ordene også. Så jeg får vel runde av og se om jeg får gjort noe fornuftig. Hva som egentlig er mest fornuftig skal jeg ikke henge meg opp i. Jeg tror heller jeg bare lar meg flyte med litt. Er jo ikke det verste en kan gjøre på en søndag det. Etter hvert får jeg vel gå meg en tur i Guds frie. Ta en kaffe med kjæresten. Og kanskje spise litt mer salat. Jeg lagde meg en stor porsjon for to dager siden. En får jo ikke kjøpt en kvart paprika eller bestemme mengden på det en vil ha i grønnsaksdisken. Skal en ha for eksempel ei gulrot må en kjøpe ei hel pakke. Og bor en alene blir det derfor lett noe til overs etter middagen. Så en må lage opp alt og ha samme rett i flere dager eller hive halvparten. Men jeg liker ikke å hive mat. Det er bare derfor jeg er så kjapp til å spise opp all sjokoladen.

Det øverste fotoet viser noen bilder jeg arvet etter bestemoren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I dag kom skattepengene. Og ja, det ble et par kroner på meg også, selv om jeg ikke ble rik av det. Skulle jeg blitt det, måtte jeg nok betalt langt mer i skatt enn jeg gjør. Antagelig måtte jeg vært rik i utgangspunktet. Og siden jeg har en uføretrygd, er ikke akkurat rik et beskrivende ord for min pekuniære virkelighet. Men jeg har til salt i såret, så jeg skal ikke klage.

Det er mye en kan klage på. Avisene er fulle av det. Det virker som om vi lever i et samfunn hvor alt er bare ræva, med gryende, ny kald krig og overgrep og dritt. Men livet til folk flest er jo mer enn det en leser av dårlige nyheter. Så her skal du få en billedserie fra hverdagslivet slik det fortoner seg for ganske mange, som en liten motvekt til alt som er negativt. Og er ikke det nok, skal du få litt bilder fra en fin hage. Selv har jeg ikke hage. I stedet har jeg en altan. Som jeg ikke bruker. Jeg skulle ønske jeg hadde hage. Før hadde jeg det. Men så møtte jeg veggen. Så nå bare drømmer jeg om å gå barbent i sommervarmt gress i stedet for å gjøre det.

Det er mye jeg drømmer om i stedet for å gjøre det. Jeg har vært en drømmer hele livet. Fantasilivet mitt er frodig, selv om virkeligheten er begrenset. Og siden det å drømme er gratis, drømmer jeg like gjerne stort. For det får jo være måte på til gjerrighet, om en ikke skulle kunne ta i litt på det feltet i det minste.

Neste uke starter ferien min. Jepp, for selv om jeg er trygdet så arbeider jeg ca femti prosent likevel. Og det betyr at jeg kan ta ferie. Hva jeg skal gjøre i ferien har jeg ikke bestemt meg for enda. Det blir vel mye eting. Og noen turer på apostlenes i nærmiljøet. Noen sydentur blir det ikke på meg. Skattepengene rekker ikke til det. Men kanskje blir det til at jeg tar en liten tur østover for å hilse på familien. Jeg får nå se. Bilen er ikke allverden lenger. Og selv om jeg er flink til å drømme, så er jeg enda flinkere til å bekymre meg for ting som kan gå galt. Selv om jeg kaller denne egenskapen hos meg selv for realitetsvurderingsevne. Kjært barn har mange navn.

I går fikk jeg et postkort. Det var fra to av søstrene mine. De er i syden. Og hver gang de er det, så sender de et kort. Utover det ene kortet og et par julekort fra samme avsender, kommer det ikke flere kort i postkassa mi i løpet av et år. Og ingen brev. Før om årene både skrev og mottok jeg brev.

Nå får jeg nesten skrivekrampe etter å ha skrevet handlelappen, og skriver som en gris. Så jeg er nok ute av trening. Det meste en gjør må vedlikeholdes for at evnen ikke skal bli nedsatt eller helt borte. Sannheten om at det er som å sykle – har du lært det så kan du det – stemmer nok ikke i virkeligheten. Før kunne jeg sykle på bakhjulet. Hadde jeg satt meg på en tohjuling i dag, hadde jeg nok ikke forsøkt meg på det. Både spenst og balanse har begynt å lide under vekten av levde år. Sånn er det, det er livets gang. Så om tjue år er det vel rullator som er greia. Den som lever får se, og så får vi se om vi lever. Det gjør vi jo ikke evig. For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som fortalte at han hadde sittet ved sengen til en kamerat da han tok det store steget. Og det hadde vært tøft, skjønte jeg. Kanskje også fordi det her er snakk om menn i førtiårene. Plutselig kommer forgjengeligheten veldig brått på.

Min bekjente spurte meg hvordan jeg forholder meg til alder og død, med tanke på at jeg har blitt bestefar og har bikket seksti. Og jeg fortalte at jeg nå stort sett er ganske avslappet i forhold til det. Og det er sant, selv om jeg kan føle et gys om noe hugger til i brystet eller et annet sted, eller at en arm oppleves som litt doven. Men ting trenger jo ikke være enten eller, de kan være både og. Så en kan være både redd og avslappet i forhold til the cirkle of life, tenker jeg. Selv om jeg ikke akkurat ønsker å bikke over enda av den grunn. Jeg har fremdeles ting å gjøre og drømmer jeg skal drømme, og spanderer min vane tro en lottokupong på meg selv hver uke. Sånn er det med oss drømmere.

Dagens bilder er fra tidligere ferier. Det øverste viser min eldste datter og Beate, kjæresten min. Nummer to viser Beate og meg. Nummer tre viser Beates barn, som leker Løvenes Konge. Og det siste viser min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Summertime

Noen ganger må en spørre seg selv om folk er gale. Enkelte vil kanskje nå tenke at jeg burde stille spørsmålet om jeg selv er gal, men det trenger jeg ikke. Jeg har papir på at jeg er det. Så når dette herved er opplest og vedtatt, kan vi gå videre fra eventuelle tanker folk har om meg, til det jeg selv hadde i tankene.

Jeg leste nettopp at det har blitt framsatt påstander om dyremishandling på grunn av lite human transport av et utrydningstruet dyr. En dinosaur. Et annet sted kan en lese at folk er i harnisk over at Spielberg har jaktet på og drept en dinosaur. Og vel kan filmindustrien få til mye som virker troverdig, men hallo – det får da være grenser. På den annen side, så er kanskje ikke grenser noe alle er opptatt av. Så nå kan du i Bergen leie billig ryddehjelp. Bakdelen er kanskje at skrotet ditt kan bli dumpet i naturen, men hallo igjen – det er billig. Og billig er jo nesten like fristende som gratis. Det er prisen på kassalappen som teller, sier Rema 1000. Selv mener jeg det er totalopplevelsen som teller. Men igjen, jeg er jo gal.

Bergen er ellers en ganske grei by og bo i. Selv om det i de siste årene har gått litt skeis med nysatsingen på Fisketorget, og at vi har et politi som kanskje til tider er mer opptatt av seg selv, enn jobben de er satt til. En jobb som handler blant annet om å skille mellom rett og galt. Noe ikke alle politifolk klarer utenfor Bergen heller, dessverre. Og heller ikke innenfor hjemmets fire vegger.

Å skille mellom rett og galt er ikke alltid like lett. Og i hvert fall ikke alltid moro. Så i stedet ender vi ofte opp med en annen rettesnor i livet. Vi skiller i stedet mellom hva vi kan komme unna med, og hva vi ikke kan komme unna med. Noe som kan føre til nærmest latterlige konsekvenser, eller kanskje enda oftere tragiske. I blant til og med tragikomiske. Uten at jeg skal koble ordføreren i Bergen til den siste kategorien. Men fordi hun står laglig til for hogg, er det lett å ty til henne som et eksempel, siden hun så godt illustrerer kanskje det eneste punktet i vår tilværelse hvor det ikke er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon: En i blant sviktende evne til å ta de riktige valgene. Og historien ruller videre . Nå med et flytte av fokus over på det som skal kunne puttes i kurven med kloke avgjørelser. Men som i stedet minner om å legge noe over trusa med fartsstriper eller blodflekker i skittentøykurven, så ingen skal se sporene. Noe som kan virke både litt manipulerende og litt komisk nå. Men det er ingenting komisk i ordførerens måte å skille mellom ting på, eller håndteringen hennes etter at hun ble konfrontert med valgene sine. Hun valgte feil. Og det er jo slik at mange andre også feilbedømmer eller velger feil. For så å ende i fritt fall. For det leder ofte til et langt mer forutsigbart og stødig resultat om en velger sine handlinger med utgangspunkt i skillet mellom rett og galt, framfor det mellom hva en slipper unna med eller ei. Parkerer du for tett inntil en fotgjengerovergang, kan du slippe unna med det, men du kan også få en bot. Parkerer du langt nok bort, får du ingen bot. Og det er mindre sjanse for at noen blir kjørt ned i fotgjengerfeltet fordi bilen din stenger for utsikten til andre sjåfører og fotgjengere.

Og dette høres jo vel og bra ut. Men likevel er det ikke alltid like lett. For rett og galt er ikke alltid skrevet i store og tydelige bokstaver for oss. Og vi må uansett velge. Noe familien som vurderer å gi fra seg sin utviklingshemmede datter, nok kan skrive under på at ikke er lett. I hvert fall kan dette med rett og galt føre til en nærmest uutholdelig utsettelse av et tabubelagt valg, med alle de potensielle konsekvenser som gjerne er knyttet til prokrastinering. Noe nok mishandlede kvinner som utsetter å komme seg vekk fra mishandleren nok også kan skive under på. Eller barn som aldri fikk hjelp. Om de da ikke er døde. Det samme gjelder i situasjoner der det erbarna som er overgripere, og foreldrene ender opp som ofre.

Mens for oss, vi som står utenfor og kun ser omrisset av noe, for oss kan slike problemstillinger lede til både eiendomsrett over sannheter, forenklede løsningsmodeller og en innfallsport til å ta på seg dommerkapper og en skyldfordelingsrett. Å dømme er jo enkelt. Gjerne samtidig som vi toer våre hender. Noe som selvfølgelig leder til konklusjonen om at det er lettest å skille mellom rett og galt når det handler om andre enn oss selv. Det er derfor vi har fått ordtak som å ikke kaste stein i glasshus. Eller om ikke å se skogen for bare trær. Slike ordtak er ikke der for å verne om humoren. De er der for å få oss til å stikke fingeren i jorda. Noe vi alle trenger å gjøre i blant. Og ikke bare når vi dømmer andre. Men også når vi skuer over gjerdet og ser hvor grønt det er på andre siden.

For min egen del er det ikke nødvendigvis slik at jeg har grønnfargen i fokus når jeg kaster blikket over stakittet. Livet mitt styres mye av angst, så det er heller slik at gresset er skumlere på andre siden av gjerdet. Men slik er det jo ikke for alle. Noen er veldig glade i skigardsforsering fordi de skuet noe fristende på andre siden - vil ha, vil ha, vil ha! Noe som kan lede til lite velfunderte valg en i etterkant angrer på. Gjerne i utgangspunktet motivert av et ønske om å stikke fingeren eller noe annet en har for hånden i noe, og da mener jeg ikke jorda, men kanskje i en blomst. Akkurat som biene. Surr, surr. Forskjellen på biene og oss er likevel at der biene må, kan vi velge Og det er en sannhet som du både kan bringe til torgs og ta deg i ræva på. Gjerne samtidig.

Dagens blikk på verden og livet er over fra Vannlandets side, så nå runder jeg av. Den 26.06.15 har passert middagshøyden, og jeg har fremdeles en lang liste å krysse av på, over ting jeg ikke kommer til å gjøre på en dag som denne.

Dagens bilder er de første i en utrolig spennende serie over bilder det er null grunn til å legge ut på nett, og som ikke har noen link til dagens tekst whatsoever.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Mandag, det er ferie. Og ute regner det. Men i løpet av uken skal både solen og varmen vise seg fram. Står det i avisen på nett. For sånn er det med avisene, at det står ting der. Og noe leses av noen. Det er til og med slik at under enkelte nyheter legger vår brave befolkning ut sin respons på det som avisen formidler. Som blant annet under nyheten om at et utested mister bevillingen på grunn av rasisme. Der menes det flittig noe. Under videoen om gutten som står opp mot broren som voldtar han, er det mer stille. Så det er ikke alt som oppleves som like viktig, eller fenger like mye, eller er like lett å snakke om. Hvordan det for eksempel er under nyheter på fotballfronten skal jeg ikke uttale meg om, for dem klikker jeg meg ikke inn på, og leser derfor heller ikke kommentarene. Men gitt spalteplassen media gir fotballen, er det rimelig å tro at den er det viktigste som skjer i landet vårt. Det igjen betyr at jeg ikke klarer å skille det viktige fra det uviktige, siden jeg er mer opptatt av andre ting enn fotball. Så slik er det med meg - jeg er nok ikke helt god.

Her kan du lese en artikkel om nettroll og faren ved dem, og den artikkelen fikk jammen mange kommentarer i hvert fall.

En annen artikkel jeg klikket meg inn på i dag handlet om retten til å definere sitt eget kjønn. En nyhet som kanskje ikke klarer å hoste opp like engasjerende problemstillinger som fotballens, men likevel er interessant nok for noen. Selv er jeg mann, og har ingen planer om å forandre på den benevnelsen. Så jeg hadde nok reagert om noen skulle tatt fra meg retten til å definere meg som mann. Det å definere mitt eget kjønn er noe jeg tar som en selvfølge. Identiteten er rimelig fastspikra, selv om jeg til tider sloss litt med hvordan den stereotype mannsrollen vil at jeg skal være, hvordan jeg klarer å leve opp til den/mot den, og hvordan jeg opplever meg selv og mitt verdigrunnlag i forhold til den. For andre er det desverre ikke like enkelt når det kommer til dette med kjønnsidentitet, som det er for meg. Og det blir vel ikke noe lettere ved at noen andre skal bestemme identiteten din for deg, bare fordi du ikke er A4. I det hele tatt er ikke livet enkelt. Heldigvis må det ikke være enkelt for at det skal være levbart.

For en uke siden ba jeg en psykolog jeg hadde kontakt med for et tiår siden, om en uttalelse rundt min helse, som jeg skal bruke i en sak jeg skal adressere. Og det var rart å lese svart på hvitt hvor store utfordringer jeg faktisk har her i livet. Det er ikke for amatører, skal en tro det som ble skrevet i uttalelsen. Og jeg må jo tro det som står der, siden jeg lever med det som blir beskrevet. Men selv om jeg lever med det, så dunkes det ikke like ettertrykkelig opp i fjeset på meg som for eksempel enkelte katastrofenyheter i media. Hverdagen min er det den er, og det er den eneste virkeligheten jeg kjenner til av erfaring. I seg selv ingen nyhet med overskrift i krigstyper, med andre ord. Slik har det vært siden jeg var atten år, og fikk mitt første panikkanfall. Angsten og uroen startet langt tidligere, men fikk ikke navn før jeg ble voksen. Da jeg var barn opplevde jeg virkeligheten mer som at jeg var unnskyldende, feig, lat, dårligere enn andre og ikke burde vært født. Nå, i etterkant, kan jeg se at depresjonene nok også var tilstede i ganske unge år, og gjorde sitt til egenopplevelsen min. Uten at verken jeg eller noen andre ga navn til det. Alt var min feil – jeg var bare ikke bra nok. Så det å få en diagnose som angst og depresjon var ikke det verste som har hendt meg. Det førte meg fra å oppleve meg selv som en uforklarlig mutant, til noe som kunne defineres og etter hvert forstås. Det hjalp meg til å sette livet mitt i perspektiv, og til å se hva jeg faktisk sliter med. Slike prosesser kan om en er heldig gi retning i forhold til hva en bør jobbe med for at livet skal bli bedre. Og hvordan. For hva en gjør, er faktisk viktig. Det er ikke slik at alt som er viktig bor i hodet. Mye kan også knyttes til hendene. Det er derfor det er så viktig å ha en jobb, eller noe å gå til.

I Bergen er vi så heldige at vi som endte opp med å slite litt mer enn normalt med psyken, har et tilbud på kreativitetsfronten. Vi har blant annet et sted som heter Amalie Skrams hus, og kommunen fronter et tiltak som heter Kunst, kultur og psykisk helse, KKPH. Vi har steder som Linken, vi har Fredheim kurs og aktivitetshus og vi har Hieronimus. Inne på siden til KKPH kan du finne enda flere tilbud. Dette er tiltak hvor brukerne kan komme og arbeide med sin kreativitet og sin kunst, i tillegg til å få oppleve det sosiale. Det finnes med andre ord en plass for veldig mange, og for en stor variasjon i forhold til mestringsnivå og ambisjoner.

KKPH tilrettelegger for kursvirksomhet og visning av det folk produserer. Både tekst, bilder, film og musikk. De har blant annet en katalog de kaller Kraftverk, som utgis jevnlig, enten i nettutgave eller på papir. Det som likevel har blitt min hovedarena, er Galleri VOX. Galleri VOX er et litt spesielt tilbud, siden det ikke er åpent for alle. Du må søke, og vurderes utifra en kunstnerisk forståelse og evne for å få plass. Og får du først plass, skriver du en ansettelseskontrakt. Denne binder deg til å arbeide etter avtale. Dvs at det stilles visse krav til deg, du kan ikke bare slenge innom når det måtte passe deg, og du må kunne fungere sosialt på et vis som ikke virker ødeleggende på kunstneriske prosesser de andre deltakerne står i. Det er arbeidet som står i fokus, ikke psyken. Du må også ta jobben din seriøst og følge opp, akkurat som i en vanlig jobb. Galleri VOX er altså en arbeidsplass, ikke et aktivitetstilbud i vanlig forstand. Det er likevel ikke nok at du har kunstneriske kvaliteter. I tillegg til disse er det et krav at du er uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse. I disse dager har jeg arbeidet ved Galleri VOX i ti år, i 50 % stilling, og har i tillegg til diverse felles- og separatutstillinger, levert utsmykninger til steder som Bergen Rådhus, NAV og Klosterhagen Hotell.

Før jeg ble uføretrygdet arbeidet jeg som keramiker. Med fokus på pottemakeri. Jeg ble utdannet til det ved kunsthåndverkskolen i Bergen. I de ti årene jeg har arbeidet ved Galleri VOX, har jeg beveget meg over til maleri, skulptur, installasjoner og utsmykninger. Og nå kommer jeg til poenget ved denne lille oppramsingen over arbeid jeg har gjort. Det at jeg omsider møtte veggen så ettertrykkelig som jeg gjorde, har kunstnerisk sett blitt som et springbrett for meg. Jeg har fått lov til å utvikle meg selv og kunsten min, på en helt annen måte enn om jeg fremdeles hadde sittet ved dreieskiva og laget kopper og vinglass og skåler. Dessverre kan jeg ikke si det samme om det økonomiske, for jeg arbeider nå stort sett med ting som ingen kjøper. Men hallo, kunstens verdi er ikke nødvendigvis koblet opp til kapital, slik livet i seg selv heller ikke er det. I hvert fall ikke for alle. For meg personlig, i arbeidet jeg selv gjør, ligger det meste av verdien i prosesser.

Grunnen til at jeg endte opp med å skrive om disse tingene i dag, var at jeg ble kontaktet av Livelin Remme, mens jeg satt og skrev dagens blogg. Livelin er en nødvendig del av den motoren som driver KKPH, og som gjør et formidabelt arbeid for folk som meg. Vannlandets innhold viser derfor i dag at noen ganger styres valgene en gjør av tilfeldigheter. Det igjen betyr at ikke alt er forutsigbart. Noe jeg selv stort sett opplever som utfordrende. Jeg liker forutsigbarhet. Forutsigbarhet er for meg angstdempende på en langt bedre måte enn dop i forskjellige former. Det som likevel er viktigst i det jeg har skrevet om i dag, er at livet ikke nødvendigvis stopper opp om du får en psykisk utfordring. Det stopper ikke ved papiret som definerer deg via en diagnose og dine utfordringer. I stedet er det slik at det finnes muligheter. En må bare se seg litt om. Reorganisere tenkesettet og verdiene sine litt. Forsøke å flytte fokus fra begrensningene over til mulighetene. Og våge noe. Ta ett lite skritt framover. Nye muligheter finnes alltid. En diagnose sier noe om utfordringer, men det sier faen meg ikke mye om verdier, evner eller nye muligheter. Og det leder meg over til dagens ene bilde, som viser en tatovering jeg fikk i gave av barna mine og kjæresten min for noen år siden, etter at jeg lagde en liten film om kunst og psykisk helse, som fikk navnet "Every wall is a door".

Det andre bildet er det min yngste datter som har tatt, og det er min hånd som vises. Og med dette, var dagens Vannland over for denne gangen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Solen truer med å presse seg gjennom disen i Bergen. Uten at jeg lar trusselen skremme meg i nevneverdig grad. For slik er det med trusler i blant, de påvirker ikke alle likt. Hadde jeg for eksempel gått på medisiner som gjør meg lysømfintlig, hadde solens trussel blitt mer som en utfordring. Men jeg bruker ikke den typen medisiner. For noen er enkelte trusler også litt innbilte. Akkurat som tegn på sykdom kan være det. Her er en artikkel om oppblomstringen av matintolereranse. Eller mer rett, artikkelen forteller oss vel at ikke alle nødvendigvis har den intoleransen de tror. For eget vedkommende lever jeg med cøliaki, og det er ikke noe jeg innbiller meg. Men nå har de visst forsket på medisiner mot dette, så kanskje får vi om ikke altfor lenge ei pille eller ei sprøyte som lar meg spise for eksempel romboller igjen - ahhh, romboller!

Da jeg fikk cøliaki, fikk jeg samtidig en allergi mot jod, som finnes i saltvannsfisk og sjødyr. Dette kalles noe så fint som Dermatitis herpetiformis. Men de glemte å fortelle meg at det var en lidelse som ville gå over etter at jeg hadde stått på glutenfri kost en stund. Så der har du den - jeg spiste ikke fisk på femten år, for å slippe å klø og få blemmer både her og der. Jepp, der også. Men en dag fant jeg en artikkel på nett som sa at lidelsen var midlertidig, så jeg testet ut en fiskemiddag - og himmel o lykke, det smakte jævlig godt med torsk igjen.

Det er nå tjuefem år siden sist jeg spiste for eksempel en hvetebolle, så kanskje jeg ikke liker det lenger. Det er mye i livet jeg ikke liker lenger, så hvorfor skulle mat være fritatt. I barndommen likte jeg blodpølse. For noen år siden forsøkte jeg meg på den svarte delikatessen igjen. Og tro meg, det smakte høgg.

Sommerferien drar seg videre. Folk hiver seg i bilen eller på fly og angriper fridagene med det de har av resurser. Men for noen blir sommeren en tid hvor de står på sidelinjen. De har rett og slett ikke råd til ferie. Selv har jeg ikke mye penger, men jeg lever sparsommelig, så jeg har vel egentlig råd til et lite avbrekk fra rutinene. Men jeg ønsker det ikke. Rutiner er det som holder meg gående. Ferie er rutinebryting. Og jeg merker det nå på at det for eksempel blir vanskeligere å komme meg ut og gå min daglige tur. Det vil si at når noen rutiner brytes, kan utslaget av det komme på et helt annet sted enn du skulle tro. Det burde jo ikke være en sammenheng mellom at jeg ikke er på atelieret og at det blir vanskelig å gå tur. Men slik er det. Det vil si at lite blir forutsigbart i disse sommerdagene. Bryter jeg rutinene så blir livet skummelt. Eller skumlere. For det er skummelt til vanlig også. Men rutiner hjelper meg altså bedre til å holde angstnivået på et leveligere nivå enn fravær av rutiner gjør. Slik er det for de fleste, men ikke alle er like bevisst det. Det er fordi rutinene ikke utfordres så veldig hardt. Dessuten kaller de gjerne angsten for stress, eller plasserer det de føler som et ubehag noen andre har skyld i. Dagene er ellers stort sett trygge og livet leves etter timeplan, forutsigbarhet og en klar oppskrift. Hadde folk mistet all forutsigbarhet ville de ikke hatt det spesielt godt. Bare spør dem som møtte veggen.

Skal jeg gjøre noe jeg ikke bruker å gjøre, må jeg utfordre angstnivået mitt. Og det er jeg litt lei av å gjøre. Mot er å utfordre det du er redd for. Mot er ikke å ikke være redd for ting. En som går ut av bilen i en løvepark er ikke modig, hen er dum. Det samme kan en si om unge menn som tror de er racerbilsjåfører. Noe som kan få dem til å miste lappen like bråkjapt som en preamtur utløsning.

Jeg vil ikke være racebilsjåfør lenger. Jeg har ikke lenger så mye å bevise. Ikke går det for meg bare jeg ser en damesykkel lenger heller.

Slik jeg lever er ikke livet så verst. Det har sine opp- og nedturer, men jeg går sjelden helt i kjelleren nå. Så livet er levelig i denne formen også. Jeg trenger med andre ord ikke å være møllen på vinduet som titter inn og misunner dem som er innenfor og kanskje har mer enn meg. Det jeg opplever av lykke, er ikke avhengig av en målestokk hvor jeg setter livet mitt opp mot andres lykke, hva de får til eller hva de eier. Jeg er meg. Med mine følelser, min historie, min framtid, mine tanker, min virkelighet og mine evner og begrensninger. Og jeg vil ikke at hver dag skal være som å kaste seg utfor et stup med en fallskjerm jeg ikke vet sikkert vil fungere. Det betyr ikke at alt ved meg handler om feighet av den grunn, tror jeg. Jeg viser jo blant annet fram veldig mye av meg selv her på Vannlandet. Under fullt navn. For på den måten å fortelle deg at du heller ikke trenger å skjule deg, at du også har rett til å være den du er. Det å være så åpen som jeg til tider er, er det ikke alle som har baller til, tenker jeg. Det å leve som en prediker er ingen selvfølge. Ikke en gang i Fana eller på Oslos vestkant. Så fasaden blir alfa og omega. Men jeg har tross alt blitt seksti år, jeg trenger ikke så mange ambisjoner lenger, og vil nå ha det litt rolig. Jo høyere du rir, jo lenger blir fallet. Så mange av dem som galopperer på sin hvite høyest oppe blant skyene, tviholder seg nok til tider i sadelknappen så hardt at knokene hvitner mens de kniper det meste så ettertrykkelig sammen at det piper som ei hysterisk seljefløyte i rassen.

Selv vil jeg bare være bestefar og litt sånt nå. Jeg vil ikke ri så mange kjepphester lenger. Hvor lenge livet varer vet jeg ikke, men jeg vil ikke krige mot det til min døyans dag. Jeg vil heller flyte litt med, duppe smaått som ei badeand i den lille dammen som er virkeligheten min, mer enn å hive meg utpå havet i åpen belånt båt og ri høye bølger og huiiii, hvor det går – se på meg!

Siden jeg bor i Åsane i Bergen, så kan jeg leve litt lenger i dammen min enn om jeg bodde i for eksempel Bergenhus, skal en tro statistikken. Best hadde det vært om jeg bodde i Fana. Eller i Arna. Dette er de to stedene som rangerer på henholdsvis topp og bunn når det kommer til hvor folk vil bo her omkring. Så det er derfor ikke hvor du blir eldst som teller mest. Da hadde Arna vært en større bydel. Så kanskje handler det mer om livsinnhold enn år, for mange. Kanskje om tilbud bydelen kan hoste opp. Eller status. Men så er det det da, status kan jo være så mangt. For noen er det status å leve grønt og forsiktig, for andre er det status å leve på stor fot,

og med et digert karbonavtrykk i kjølvannet. Mens du patter på en feit cubaner, som en kan innbille seg ble rullet på låret til ei jomfru. Sånn er det med ting vi ønsker å tro. Det henger ikke alltid på greip.

I dag er kjæresten min og steker vafler på en fotballturnering sammen med søsteren sin og moren. Selv må jeg prøve å komme meg ut og gå turen min. Etter at jeg er ferdig med bloggen. For noe må jeg jo prøve. Jeg kan ikke rulle meg sammen i en knute for å stenge verden helt ute. Selv om trangen kan være der i blant.

Hva du har tenkt å bruke denne dagen til får være opp til deg. For selv om det står en kø foran deg med krav du føler du er nødt til å etterleve, så er det ikke sikkert at du må underkaste deg dem alle. Ikke alt må alltid leves opp til. Naboen driter i deg og din skam likevel, de har nok med sitt og regninger som skal betales. Selv om du gir dem noe å snakke om, så er det ikke slik at du blir dømt for alt du gjør litt annerledes enn dem. Og blir du dømt likevel, er det gjerne fordi noen trenger å stå på deg for å heve seg selv. Noe som dermed ikke har noe med deg å gjøre, utover at du er myk å stå på. Så kanskje det er slik at du kan velge litt, tross alt. Akkurat slik som jeg kan. For jeg kan velge. Blant noe. Jeg kan ikke spise en hvetebolle, men jeg kan spise et eple. Jeg kan ikke velge alt jeg vil. Men det er det jo egentlig ingen som kan. Så vi får alle forsøke å ha fokus på det som er viktig i livet.

Alle bildene som følger dagens blogg, ble tatt av min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det har blitt lørdag, og ferien ruller videre. I dag er det meldt opp til 27 grader i Bergen. Og det er noe herk, om meldingen ender opp med å stemme. Jeg blir slått ut av varmen, og akvariefiskene/rekene mine liker heller ikke slike temperaturer. Spesielt rekene risikerer å dø.

Men det er ikke kun rekene mine som løper en risiko når det kommer til dette som handler om sommer, varme og vann. I dag kan en lese på nett at eldre overvurderer sine kunnskaper på sjøen. Selv gjør jeg ikke det. Jeg er ikke et båtmenneske. Og gitt herpa lunger og sosial angst er jeg heller ingen strandløve. Det hindrer meg ikke å overvurdere evner på andre felt i livet. For eksempel er jeg antagelig den siste skikkelige sjåføren i bil. Folk kjører jo som om de de ikke vet fram og bak på seg selv. Langt mindre bilen. Det går på høgg og belegg i rundkjøringer og veikryss og på parkeringsplasser, og ja, jeg lar meg hisse opp av uvettet. Så det blir en del banning.

Nå skal det nevnes at det hender jeg selv gjør små feil i trafikken også, men det er glipper som ikke skyldes at jeg ikke vet bedre. Så det bør tas med et smil av andre sjåfører om jeg for eksempel skulle glemme å blinke ut av en rundkjøring. De andre vet ikke bedre, jeg vet. De er egoistiske narsissister med en minimal hjernekapasitet, mens jeg bare var litt distré.

Det er ikke kun i trafikken jeg vet best. Jeg vet best på mange felt. Dessverre er jeg ikke så veldig mye sammen med andre folk, så uheldigvis for allmuen er det sjelden den får nyte godt av min overveldende kunnskap. Når det kommer til kjæresten min, blir saken annerledes. Overfor henne mener jeg noe om det meste. Og jeg serverer det ofte og velvillig og bastant. Det begrenser seg ikke til meninger om andre bilister. Dra fram et tema, så har jeg en mening klar i løpet av et sekund. Hun trenger ikke en gang be om meningen, hun får den uoppfordret. Så på den måten er jeg grei. Jeg vet noe om behovene hennes, og vet å oppfylle dem, eventuelt gi gode råd så hun kan gjøre det selv.

Denne egenskapen hos meg selv er noe jeg tror er ganske synlig. Den mindre synlige egenskapen er knyttet til andre valg jeg tar. Som for eksempel å holde kjeft og ikke påtvinge noen meningene mine. For jeg har den egenskapen også. Så min oppgave består vel i å finne et balansepunkt, der jeg bryr meg på de riktige stedene. Og det er jo ikke alltid like lett, for en får jo ikke utdelt en oppskrift verken ved fødselen eller i møte med de en måtte treffe på i livet. Noen ender derfor i motsetning til meg opp med å aldri mene noe, aldri engasjere seg, aldri være tilstede, og i stedet ha nok med seg selv. Noe som kanskje kan bli litt utfordrende på kommunikasjonsfronten i for eksempel et samliv. Så kanskje det å mene noe ikke alltid er det verste.

Vi har alle forskjellige behov og forskjellige terskler for hva vi ønsker og hva vi tåler.Og selv om vi ikke får noen oppskrift med løsning på alle valg vi stilles overfor, får vi i stedet utdelt evnen til å lese andre mennesker. Slik at vi kan legge merke til hvordan vi påvirker dem. Om vi alltid bruker denne evnen, er vel en annen sak. Men muligheten er der. Og så får vi forsøke å regulere oss selv, litt flittigere enn vi forsøker å regulere andre. Enten det nå er i heimen eller i trafikken.

Veldig ofte er det slik at når noen legger fram en bekymring eller en problemstilling for oss, så er det ikke nødvendigvis slik at de samtidig ønsker vår mening om saken. Og enda mindre løsningsmodeller. Kanskje ønsker de bare medfølelse, bli sett, at noen lytter til dem, eller kanskje de bare forsøker å rydde litt i hodet sitt gjennom å sette ord på ting. Så det kan være en idé å spørre folk om de vil ha dine tanker rundt det de formidler, eller om de bare ønsker å dele det, før du tar sats og begynner å hive rundt deg med løsninger på alt som løses kan. Selv engasjerer jeg meg lett, og er derfor i blant litt dårlig på denne fronten, men jeg er oppmerksom på problemstillingen, så jeg klarer i det minste å si ifra og heise et stoppskilt når det er jeg selv om ønsker å dele noe og blir påtvunget en løsning eller en betraktning som en konsekvens av mitt delebehov. Og bare for å ha nevnt det: Det er lov å sette grenser og å være tydelig. Du har rett til å stoppe folk som påberoper seg å vite bedre enn deg, og samtidig ender opp med å trykke sin viten inn i skallen din uavhengig av om den er ønsket eller ikke.

Konklusjonen på dette jeg har skrevet i dag, kan kanskje være at ingen av oss er perfekte, ingen av oss vet alltid best, men vi bør forsøke å se hverandre og ikke bare oss selv. Og har du et stort behov for å si noe om alt mulig rart, bør du kanskje begynne å skrive blogg, så kan folk få velge selv om de vil ta del i det du vil formidle. Ved å skrive ned tankene dine får du jo også muligheten til å samle dem og forstå dem, du får muligheten til å se deg selv som i et speil, og du får på en god dag kanskje også muligheten til å tenke en tanke du ikke hadde tenkt før. Litt som når du prater med noen.

Så fortsett også med å prate med noen, om du har noen å prate med. Og prater du lite om viktige ting, så vurder å begynne med det. Prat om det som er vanskelig og om det som gjør deg glad. Hva du føler og hva du ikke føler. Det gjør deg synlig, og du blir derfor samtidig mye lettere å være glad i. Det kan være skummelt å sette ord på ting, fordi en gjør seg selv sårbar i prosessen. Men taushet er uansett ingen løsning. I beste fall er det en unnvikelse. En må ikke alltid høylytt mene noe om alt som gjelder andre, men en er kanskje i blant tjent med å vise fram litt mer av seg selv enn en til tider våger.

Det er ferie, og i ferien ser mange mer til hverandre enn til vanlig. Slik er det også med kjæresten og meg. Ferier kan ende med konflikter, men de kan også gi muligheter i forhold til å gi mer enn å kreve. Så i dag skal jeg lage mat til henne. Det betyr ikke grillmat. Det må ikke være grill bare fordi det er sommer. Beate liker det som er hot, og det betyr lite at det er varmt ute i denne sammenhengen. Så i dag skal jeg lage suppe med chili. Det vil hun like. Og jeg også. Hva du som leser dette skal gjøre for en du er glad i i dag, vet jeg ikke, men valgmulighetene er neste uendelige, så du finner nok en løsning på det, uten at jeg absolutt må fortelle deg hva løsningen bør være.

Dagens bilde har tittelen Posisjon, og er et selvportrett fra en utstilling jeg kalte

"It's all about ~~love~~ me".

"Utstillingen ”It’s all about love me” består av ti malerier, og presenteres som en installasjon - et rom i rommet. Alle maleriene er selvportrett, hvor kunstneren har satt seg inn i roller han til daglig ikke alltid er bekvem med å vise fram, eller ønsker å vedkjenne seg. En kan gå inn i rommet, eller la være. Å stå utenfor er også et valg det er lov til å ta. Hølbakkens intensjon er å synliggjøre dette og samtidig gjøre identitet til tema. Han ønsker også å vise det ikke alltid like tydelige skillet mellom fasade og innhold."

Du kan se flere bilder fra samme utstilling på Facebook eller på Galleri VOX sin hjemmeside.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det er mandag. Ingenting spesielt ved det. Også regner det, men det er vel ingenting spesielt ved det heller. I dag har jeg tenkt å kjøpe meg et par nye bukser. Og se det, dét er det noe spesielt ved, for det gjør jeg ikke så ofte. Kun én til to ganger i året. Andre ting jeg ikke gjør så ofte, er å gå på kino. Men i løpet av uka skal antagelig kjæresten og jeg se både den nye Jurassic-park filmen, og den nye Terminatorfilmen. Så i helgen som nå er over, så vi alle de tidligere Terminatorfilmene for å oppdatere oss litt. Og det var artig å se hvordan de utviklet seg fra den første til den siste. Spesielt på den tekniske siden. Det betyr at ikke alt her i verden står stille.

Nå er det likevel ikke slik at alt utvikler seg i en positiv retning bare fordi tiden går. I avisen i dag kan en lese at unge menn ikke lenger forstår hvor grensen for hva som er voldtekt ligger. Og en kan lese en artikkel om barneoppdragelse som stiller viktige spørsmål i forhold til hvordan vi behandler barna våre i dag – i forhold til grensesetting og frihet til å velge selv/ansvar.

Å være barn er ikke nødvendigvis lett. Men å være voksen er visst heller ikke så lett, skal en tro det en kan lese et annet sted. For nå påstås det at menn lyver om høyden sin, fordi de er usikre på egen maskulinitet. Av erfaring vet jeg at ikke alle kvinner er så glad i snakke om reell vekt eller alder, og kanskje trekker fra litt der de føler det kan tjene dem. Selv er jeg 176 cm høy, og ruver derfor ikke så veldig i landskapet, men å lyve på meg noen ekstra cm av den grunn, opplever jeg som rimelig tåpelig. Jeg blir jo ikke høy og mørk av en liten løgn. I stedet er det vel slik at en løgn kan gjøre meg ganske liten, om løgnen blir avslørt.

Å framstå som maskulin er for mange menn ganske viktig. Bare spør produsentene av anabole steroider. Men jeg tror at enkelte i blant hekter maskuliniteten på feil kroker. En av krokene er at det handler mye om det ytre, og ikke det indre. En skal se tøff ut, og i hvert fall ikke vise noe som kan minne om følsomhet. For det å være følsom er feminint. Dermed blir også egenskaper som omsorg og empati noe feminint. Vi definerer det maskuline som en motpol til det feminine. Har du en feminin side så går det på bekostning av det maskuline. Og alle kvinnesakskvinner kan bare glemme å få gjort deg til ei kjerring. For det er jo det de vil.

Nå går det selvfølgelig an å se på dette med maskulinitet/femininitet litt annerledes. For eksempel går det an å ikke hekte alt på det ytre, og heller ikke på det seksuelle. Å ha en såkalt feminin side gjør deg ikke til homo. For det første er ikke alle homofile feminine, og for det andre så blir du uansett ikke homofil om du viser omsorg over for eksempel barnet ditt, i stedet for at du ender i rollen hvor du alltid lander på videreføringen av holdninger som at dette får du tåle gutt, du er jo ingen jente.

Det er lett å lage seg leveregler og måter å se på ting utifra ytterpunkt. Men i blant er det kanskje slik at både og er en god ting. Selv kunne jeg godt tenkt meg en bil med mye hester, men det gjør da ikke noe om den ikke bruker tre liter på mila. Og slik kan det kanskje gå an å leve som mann også. Det går an å eie både maskuline og feminine verdier. Overdreven maskulinitet eller femininitet blir lett noe vi gjemmer oss bak, fordi vi er usikre. Men musklene forsvinner ikke om du skifter ei bleie eller hjelper til hjemme, og puppene blir ikke borte om du skifter et dekk. Selv tenker jeg at både og må da være det beste. Og i dette tilfelle kan en kalle både og for det androgyne menneske.

Nå er det sikkert ikke alle som ville like en betegnelse som androgyn, men om en tenker over det, så betyr det bare at en har fått litt mer enn mange av de andre. Å få noe mer, betyr ikke at det en har blir borte. Da handler det om å få noe i stedet for. Å være androgyn betyr heller ikke at en er en hermafroditt. Det handler heller ikke om interseksualitet. En må ikke kun løfte jern for å være mann, og det går an å forstå hva en hammer er selv om en er kvinne. Vi er alle mer enn ytterpunktene. Så i dag har vi fått begrep som for eksempel metroseksuelle menn. Samtidig har vi fått Hipstere, som gjerne flyr rundt med likt skjegg alle sammen og føler seg annerledes i sitt uniforme fellesskap, men ganske sikkert føler seg som menn. Likevel framstår de som noe helt annet enn bolerne eller Schwarzenegger. Gjerne også med en fikst plassert skulderveske. Det igjen betyr at en ikke nødvendigvis må kle seg i bjørneskinn for å være mann. En kan klare seg godt med merkevarer.

I dag, hvor jeg skal ut og kjøpe bukser, blir de antagelig av merket Levis. Men jeg kommer ikke til å kjøpe meg matchende veske. Ikke sminker jeg meg heller. Men jeg bruker en deodorant beregnet på voksne menn. Jeg skiller mellom de ytre signalene menn og kvinner hegner om, men ikke nødvendigvis i forhold til alle verdier. For en tid tilbake var jeg alenepappa over noen år, og måtte forholde meg til at det er døtre jeg har. Jeg måtte hjelpe dem med alt fra samtalen om kjønn, seksualitet, innkjøp av den første bh'en osv, så jeg måtte være både litt pappa og litt mamma. Noe jeg ikke føler har frarøvet meg for noe når det kommer til mannsrollen. I stedet har det tilført meg masse som menneske. Det samme gjelder i forhold til hjemmet jeg forsøkte å skape. Jeg gikk ikke glipp av noe bare fordi jeg forsøkte å gjøre det litt koselig rundt oss, i stedet for å nøye meg med en diger tv og et fotballflagg på veggen. En blir ikke mindre mann av å ha ei pute i sofaen eller å ta oppvasken. Og døtrene mine endte ikke opp med forvirring på identitetsfronten bare fordi jakt og fiske ikke er like interessant for meg som det å lage kunst er.

Vi bruker mange bilder for å skape vår identitet. Veldig mange av disse bildene er knyttet til det ytre. Men mange er også knyttet til det indre. Jeg tenker at noen av disse bildene godt kunne blitt skiftet ut med noe annet, når en kan lese at unge menn ikke forstå ting som hva en voldtekt er. For det handler om hvordan de ser på seg selv, men også om synet de har på kvinner. Det handler om hva vi lærer dem med tanke på hva det er å være et fullt menneske. For hva er mest menneskelig? Er det å være et statisk ytterpunkt? Eller handler det mer om evnen til å romme en utvikling og et mangfold?

Dagens bilde viser meg selv, under arbeidet med maleriet "I min mors kjole". Maleriet er ett av ti selvportrett, som samlet ble til utstillingen "It's all about ~~love~~ me", som du kan finne linker til nederst i forrige blogginnlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Kort blogg i dag. Jeg skal snart ut og gå en liten tur sammen med kjæresten, og etterpå skal vi lage og spise en forhåpentlig vis god middag. Ikke alle skal spise en god middag i dag. Og skal de spise i det hele tatt, så blir det kanskje ikke med nytelse.

Anorexsia er noe jeg vet litt om. Ikke på grunn av å ha opplevd det selv, men jeg har kjent mennesker med lidelsen helt siden fra slutten på syttitallet, da jeg en periode med mye angst og depresjon var innlagt ved Modum Bad. Den gang besto behandlingen av lidelsen blant annet av tvangsforing. Ikke som med gjessene for at de skal få feit lever, men mer som et psykisk press: Spiser du får du en premie, lar du være får du straff. Premien var å få komme ut av rommet om vekten viste at du hadde lagt på deg noen hekto, mens straffen var at du måtte være på rommet om vekten ikke gikk opp. Du skulle ete, men ikke bruke energi. Alt handlet om å legge på seg. I dag har de nok kommet litt lenger. Men fremdeles handler det mye om i det minste ett valg som den syke må ta. Du må ville bli frisk. Og da må du først erkjenne at du er syk. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Da blir løsningen for dem å dempe angst og andre symptomer så godt det lar seg gjøre, samtidig som en forsøker å leve i skjul. Noen ender opp med tvagshandlinger og mønstre for eget liv, andre med å søke overdreven kontroll på mennesker de har rundt seg, i mangel på kontroll over seg selv. Det siste kan ende opp som ekstreme levemønstre, der hele familier kan få livet tvunget sammen som i en nærmest uoppløselig knute, dirigert av anorexiaen, angsten og tvangshandlingene. Livet blir ikke lenger formet av generøsitet og empati, men av tvang og gjerrighet. Og gjerrighet er liv med skall rundt. Jeg skal likevel ikke skrive så mye mer om disse mønstrene og konsekvensene av dem, for jeg vet ikke hvor utbredt det er, utover det jeg selv har møtt. Jeg ble bare minnet på dett emed spisefortyrrelser, siden Skårderud har fått en del pes i media siste tiden. Samtidig er det vel på sin plass å understreke at de aller fleste jeg selv har møtt som lider av en spiseforstyrrelse, er helt ok mennesker med store hjerter, som av en eller annen grunn dessverre endte opp med å slite. Så kanskje noe det jeg har beskrevet over her, kan skyldes en tilleggsdiagnose.

Det er mange som har en psykisk lidelse. Selv har jeg slitt med angst hele livet, og tror ikke lenger den blir borte. I korte perioder i livet mitt har den vært mindre tilstede enn i andre, men i de siste 15-20 årene har den vært livshemmende tilstede. Det samme gjelder for tilbakevendende depresjoner. Så løsningen for meg har blitt å lære meg til å leve med det. Og slik er det nok for mange flere enn meg. Noen ganger må en bruke kreftene på andre ting enn å stå og stange i en vegg. For krefter har vi alle. Og muligheter til å velge blant noe har vi alle. Selv om vi ikke kan velge blant alt.

Det å måtte leve med noe en kunne tenkt seg å være foruten, gjelder ved både fysiske og psykiske lidelser som livet gav en, men det gjelder også for mennesker med medfødte utfordringer som for eksempel Downs syndrom. En utfordring som berører familie og den som har Downs, men som likevel kan gi et rikt liv, slik jeg har forstått det. I blant dukker det likevel opp utfordringer, som for eksempel reaksjoner fra folk en ikke kjenner. Slik som i dette hatbrevet. Men en må vel med hånden på hjertet stille seg spørsmålet om hvem som har mest problemer. Gutten det her gjelder, eller brevskriveren, som framstår som både ondskapsfull, hatefull og ganske grunn.

Og se, da ble det en liten blogg i dag også.

Bor du i Bergen, har problemer med mat eller omgås noen som har det, kan ROS hjelpe deg med mer opplysninger.

Dagens bilde har fått tittelen Anorexia Nervosa.

Ha en tolerant dag.

Bjørn

Dagens link:

I går skrev jeg om Anorexia. Også skrev jeg at jeg skulle lage middag til kjæresten. Og middag ble det. Oppskriften finner du her: Det ble indisk. Og det smakte fortreffelig, med et hint som kunne minne om eple. Hot var det derimot ikke. Så liker du det hot, må du doble chilimengden. På den annen side, alt trenger jo ikke å være hot bare fordi det ikke er kjøttkaker.

Det at jeg skriver om både mat og spiseforstyrrelser samtidig, kan kanskje noen oppleve som vanskelig. Kanskje til og med krenkende. Hva vet jeg. Men det blir om ikke annet, så i det minste en innledning til en artikkel om det umulige krenkelsesbegrepet i skolen.

Å krenke noen er ingen god ting å gjøre. Heller ikke at noen krenker deg, føles godt. Men som det sies i artikkelen, er dette med krenkelser en subjektiv opplevelse. Det betyr likevel ikke at alt ansvar for opplevelsen overføres til den krenkede, bare fordi det er der den blir definert. For vi kan alle tenke, og enkelte kan til og med tenke lenger enn nesa si, og vet derfor i hvert fall når vi har som målå krenke noen. Og om dét oppleves som vanskelig å identifisere, så kan en jo ha som mål å ikkegjøre det, så er en kanskje allerede langt på vei mot en bedre hverdag for flere enn seg selv.

Det er mange måter en kan bli krenket på. Selv tenker jeg at krenkelser ofte inkluderer skam. Og skam er en vond ting. Derfor er det slik jeg ser det også en uting å be barn skamme seg, om de har gjort noe en mener er galt. Det er langt bedre å formidle hva som er feil og hva som ville vært riktig, i stedet for å påtvinge dem en vond følelse som samtidig kobler seg til deres identitet. Det blir som i du er, i stedet for du gjør. En angriper personen istedet for handlingen. Og det å lære at en er en som burde skamme seg, kan bli en tung bør å bære. Lærer en å skamme seg nok, kan skammen gå fra å være en rettesnor, til å bli en livshemmende faktor i hverdagen.

Jeg tror at de fleste av oss kommer til å kjenne på skam, uten at noen trenger å fortelle oss at vi har grunn til å kjenne på det. Så det er ikke slik at vi ved å ikke be barna våre skamme seg når de gjør noe feil, samtidig gjør dem skamløse for resten av livet.

Hvorfor vi ber noen skamme seg? Det tror jeg vi i blant gjør fordi vi ønsker oss makt over dem. Vi vil ha dem til å gjøre slik vi vil. Eller føle det vi vil de skal føle. Kanskje fordi de i utgangspunktet fikk oss selv til å føle noe vi ikke ville kjenne på. Og det er jo ikke lov å banke verken voksne eller ungene sine til underdanighet og lydighet lenger, så da tar en i bruk det psykiske i stedet: Skam deg!

"Skammen er sterkt knyttet til taushet. Skam er opplevelsen av egen uverdighet, og den snakker man ikke gjerne om. Den som opplever angst eller sorg, kan oppleve omgivelsenes medfølelse og omsorg. Den skamfulle forventer forakt."

Sitatet er hentet fra en artikkel om skam, og du kan lese mer om det her, om du ønsker det.

Vi har alle noe vi skammer oss over. Det kan være koblet til ting vi har gjort, ting vi burde ha gjort, men har latt være - skammen kan være koblet til kropp og utseende, eller ha utgangspunkt i hva noen har gjort mot oss. Skam gjør oss nakne, eller får oss til å kjenne på frykten for å bli kledd nakne. Vi barberte ikke hodene til de såkalte tyskertøsene etter krigen fordi de skulle fryse, vi gjorde det for at de skulle skamme seg, og fordi alle skulle kunne se skammen deres. Det var en krenkelse. Og alle som har kjent på det, vet hvor vondt krenkelser gjør, og hvor vond og ensom skammen er å bære. Likevel ber vi blant annet barn om å skamme seg. Så kanskje vi bør finne andre metoder vi kan bruke for å fremme budskapet vårt på. Det er nå i hvert fall en tanke en kan gi litt rom, uten at en må skamme seg over akkurat dét, i hvert fall.

Ta deg kanskje også tid til å se dagens lille video, og forsøk å sette deg inn i følelsene du ville hatt om det var ditt barn som gikk der naken. Deretter hva barnet ditt føler i situasjonen. Og at det er du som går ved siden og sier:

Skam deg! Skam deg!

Dagens bilde ga jeg tittelen "Etterlatt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det er helg. Noe som ikke merkes så veldig godt, siden det er ferietid. Hadde vi hatt søndagsåpne butikker hadde jeg merket det enda mindre. Og det ville jo vært litt dumt, for jeg synes det er greit å kjenne at det er helg. Og at den samtidig er litt forskjellig fra hverdagen utover at det er fri fra jobb.

Selv om livet mitt styres mye av angst og dårlige lunger, så stopper det ikke helt opp. Noe må en kaste seg ut i likevel. Vise litt tiltak og litt mot. Så i dag tok jeg på meg et par sokker etter dusjen som det står onsdag på, selv om det er lørdag i dag. Så der har du meg, fremdeles en liten rebell i en alder av seksti år. Og i går kjøpte kjæresten nytt bord og fire stoler til kjøkkenet. Flatpakka fra Ikea. Så da måtte det skrues. Vi startet med bordet. Noe som medførte et solid kutt i tommelen min, da jeg skulle reparere noe som det etterpå viste seg ikke trengte å repareres. Det gikk visst litt fort i svingene. Men jeg overlever. Det gjorde gutten som hang frivillig utfor Prekestolen også. Men konsekvensen av en liten glipp kunne blitt langt større for han enn den ble for meg. Likevel ville den blitt fatal kun for den unge mannen. Noe som ikke er tilfelle når overmotet skal etterleves for eksempel bak rattet i en bil. Da går det kjapt ut over noen andre også.

Selv om mitt sokkevalg ikke betyr noe for meg selv engang, får ofte de valgene en tar gjerne noen konsekvenser; for en selv, og for andre. Både på godt og vondt. For en tid tilbake var det mye styr rundt ordføreren i Bergen og hennes valg, men nå har det vært stille en stund. Det samme kan en si om Petter Nordtug. Men ting blåser over. Folk glemmer og noen ganger tilgir de. Mens media finner nye godbiter å sette tenna i. Hva styret rundt Finn Skårderud vil medføre, gjenstår å se, men han får litt pes om dagen. Og det kom litt overraskende på meg. Jeg trodde mannen gjorde en god jobb. Men nå har han plutselig blitt nærmest farlig. Selv har jeg ingen mening om saken akkurat her og nå. For jeg trenger jo ikke mene noe om alt. Men jeg vet at det ga meg noe å lese for eksempel Uro.

Dagen i dag skal fylles med montering av stolene til Beate, og litt innkjøp så vi får laget oss litt god søndagsmiddag. Hva middagen blir, gjenstår å se. Selv har jeg lyst på indisk Butterchicken, jeg har hørt at det skal være godt, men det tar litt tid å lage. Så vi får se. Beate har lyst på noe med fisk i, eller noe thai. Gjerne Chicken Satay. Men satayen krever også litt tid på kjøkkenet, om en skal gjøre det riktig, så jeg har mest lyst til å finne noe som går litt kjapt. Kanskje dette kunne være noe. Da får vi jo både fisk og et sting av chili.

Ja, ja, det var det. Utover disse ord, har jeg ikke så mye mer på hjertet i dag, så dette blir et litt kortere blogginnlegg enn vanlig. Men jeg tror ikke det resulterer i at så veldig mange slenger seg på gulvet og hulker av den grunn, så det får stå sin prøve.

Dagens øverste bilde har jeg kalt "Vekt", og det ser ut til å havne på veggen hos eldste datteren min om ikke så lenge. En har jo litt å velge i når pappa maler, så det må jo ikke være et portrett av han selv med spiker i hodet. Spikerbildet har jeg kalt "Statement".

Ha en flott dag.

Bjørn

Dagens link - bare litt fin musikk:

Ikke vær en sladrehank, var et råd som ble gjentatt ofte i min barndom. Det handlet om ære, ble det påstått, men egentlig handlet det om makt. Samtidig som at en ikke skulle sladre, ble det praktisert fellesstraff i skolen om en synder ikke sto fram og tilsto. Hele klassen kunne risikere å måtte sitte igjen, eller å få straffelekse.

I dag kalles sladrehankene for varslere. Og jeg tror at det blant folk flest er enighet om at en skal si ifra om ting som skjer, om disse tingene er uheldige. For eksempel når det dreier seg om vold i en familie, missbruk og lignende. Det samme gjelder for mobbing i skolen eller på arbeidsplassen. Likevel henger det igjen en mentalitet som gjerne ble opprettholdt ved hjelp av trusler i barndommen vår; sladrer du får det konsekvenser. Så mange kvier seg nok for å være den som sier ifra.

Da jeg selv var barn, var det mange som visste hvordan tilstanden var i hjemmet mitt. Det var naboer, og foreldre til venner av meg og skole. Men ingen gjorde noe. Kun én nabo truet min far med at han ville gjøre noe om han fortsatte med å banke meg. Men ingenting skjedde. Og da jeg selv gikk til barnevernet og fortalte om tilstanden hjemme, ble jeg bare sendt hjem igjen uten videre konsekvenser for noen. Sosialsjefen som jeg snakket med, kjente min far, og ga meg klar beskjed om at dette ville det ikke bli gjort noe med. En annen gang ble min mor innlagt på grunn av depresjon og angst gitt tilstanden i hjemmet, noe som gjorde hverdagen mer utfordrende for meg. Så da vi kom på besøk med blomster og rene klær og nystriglet hår, ble det litt krusninger på overflaten av familieidyllen, over det at kroppen og ansiktet mitt var slått gult og blått. Men ingenting annet ble gjort enn at min far fikk høre at dette måtte han slutte med. Mens jeg, måtte ta konsekvensene i etterkant, fordi jeg hadde sagt hvem som hadde slått meg. Selv om jeg hadde blitt forsøkt truet til å si at hevelsene og bloduttredelsene skyldtes noe som hadde skjedd på skolen.

Her er en video som viser tilstanden på et restaurantkjøkken. Mannen som filmet det fikk sparken. Mange har vel også fått med seg Monicasaken. Den mest kjente og største varslersaken er vel likevel WikiLeaks' avsløringer. Så også på internasjonalt plan gjelder i blant regelen: Sladrehank skal selv ha bank.

Det er ikke alltid så lett å gripe inn når en ser en urett bli begått, og det er vanskelig å bringe det videre om en selv ikke klarer å stoppe det. Men en bør vel gjøre det likevel. For kun ved gjentagelse kan det gamle maktmidlet med trusler om konsekvenser bli borte.

Søndagen sklir seg over formiddagen. I dag skal kjæresten og jeg spise middag sammen, og vi skal se alle tre Matrixfilmene, om vi orker. Jeg kjenner at litt andre univers enn mine egne kan være godt. Ferien starter i morgen på sin tredje og siste uke, og jeg føler ikke at den har gjort meg godt. Jeg har nok fått for mye tid til å tenke. Både på ting som ligger bak meg, og på det som ligger foran meg. Det medfører at jeg struper nuet. Som igjen har gjort sitt til at angsten har økt.

Så nå har det blitt ganske vanskelig å gå ut døra her hjemme. Hjertet begynner å slå kraftigere bare ved tanken, og jeg kjenner at armene blir tunge og dovner helt ut til fingerspissene. En knute finner sin kjente plass i magen, og ansiktmusklene vet ikke helt hva de skal gjøre lenger. Trimturene jeg var så flink med, har derfor nærmest stoppet opp. Og som konsekvens av alt dette får den depressive delen av meg mer grobunn, som igjen fører til mer angst, som igjen.... det blir med andre ord en litt vond sirkel. Men jeg håper jeg klarer å bryte den igjen, for jeg har i det minste blitt oppmerksom på hva som holder på å skje, og det har ikke gått så langt enda. Det er mer som ei lita rød lampe i bilen som blir tent litt innimellom. Ting blir derfor synlige; på tide å fylle på med spyle- eller kjølevæske. Og enda mer synlig blir ting når jeg skriver det ned slik som nå. Det gjør at jeg ikke kan late som ingenting. Så da kan jeg jo sette inn mottiltak. Og det er jo et godt utgangspunkt å ha. Det blir nesten som om jeg er min egen varsler. Så takk til meg, for at jeg våger å si ifra. Og takk til deg, som lytter til meg.

Dagens øverste bilde viser et fotgjengerfelt ved Åsane senter i Bergen som leder deg til et gjerde. Bra jobba. Det andre bildet viser et element jeg hadde med i utstillingen Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Tirsdag. Kjæresten er på fisketur med moren sin, og jeg har planer om å vaske. Og de planene innbefatter mer enn å vaske hendene eller klærne mine. Leiligheten min skal shines opp litt. For jo, den trenger nok det, kanskje. Jeg har det stort sett ganske ryddig her jeg bor, det skal ikke stå på det. Men selv om det ikke ser helt ut som et bomba ett eller annet her, så er ikke det å ha det ryddig nok i seg selv lenger, kjenner jeg. Overflater skriker etter surstoff, halvkvalt under et lite kledelig støvlag. Så nå skal støvsugeren, grønnsåpa og støvkluten hentes fram. Mens overflater skal skinne så jeg kan speile meg i dem.

Å gå i gang med ting er ofte mer utfordrende for meg enn å faktisk gjøre det. For kommer jeg i gang er jeg ganske effektiv, og får ting raskt unna. Jeg er bare litt treg på avtrekker'n. I tillegg til det som utsettes innenfor husets fire veger, er jeg flink til å utsette det som kjennes angsttriggende når jeg skal ut av huset. Og det gjelder det meste, selv om ikke alt ligger på samme sted på en skala. Men kommer jeg meg ut, blir det ofte lettere enn jeg trodde. Så når motstanden dukker opp, forsøker jeg å spørre meg selv:

Hvordan vil du ha det best på det tidspunktet hvor oppgaven potensielt er gjennomført? Vil du ha det best om du lå på sofaen og lot det være med det, eller vil du ha det best om du kan se tilbake på det du fikk til, og så legge deg på sofaen? Og svaret er selvfølgelig at jeg har det best etter at en oppgave er gjennomført. Da kan jeg kose meg. Være litt stolt av meg selv. Langt mer enn om jeg lå på sofaen og slappa'n hele tiden, mens jeg forsøkte å rettferdiggjøre det hele med gammelkjente forklaringer og unnvikelser, eller lot meg forføre av idiotkassa. Enten det dreier seg om å ha gått en tur, eller shina leiligheten, så er et utført arbeid alltid mer tilfredsstillende enn et som ikke ble utført.

Vi har alle noen utfordringer. Noen av mine er ofte knyttet til dørstokkmila. Da jeg skumleste nyhetene i dag, kom jeg over en video som påstås å vise hvordan det kan være å hallusinere. Og den utfordringen er det også noen som har. Enten fordi de stapper seg med dop, eller fordi de er psykotiske av en eller annen grunn. Slik videoen framstiller det, er jeg glad for at dette ikke gjelder meg. For selv om det kan virke fascinerende å se det på film, må det være ganske jævlig å ha det slik uten å kunne skru det av.

Selv hallusinerer jeg altså ikke. Men jeg har en tendens til å se for meg ting som kan bli vanskelige. Jeg går med andre ord lett ut av Her og Nå, og forholder meg til følelsene en potensiell framtid kan medføre. Det vil si at jeg her og nå kan begynne å kjenne på den angsten som muligens vil oppstå i en situasjon jeg skal adressere. Noe som kan føre til at jeg resignerer før jeg har forsøkt.

En annen måte å si det på, er at jeg konstruerer fram et stoppskilt for meg selv. Et rødt lys. Og for å komme videre må jeg overprøve beskjeden skiltet eller det røde lyset gir meg. Det er ikke alltid lett. Men i blant går det. Andre ganger går det ikke. Slik er det i mitt liv, og slik er det i ditt. Jeg er kanskje bare mer utsatt for det enn folk flest. Men veldig mange opplever det røde lyset om de for eksempel blir bedt om å holde en tale framfor en stor forsamling, eller ved muligheten for å hoppe i strikk. Forskjellen mellom meg og folk flest, er at mitt skilt eller røde lys dukker opp når jeg skal på butikken, eller bare gå meg en tur. Pluss ved nesten alt annet jeg skal gjøre utenfor husets vegger - mitt rede, min borg, mi casa.

Og når det er slik, så er det jo greit å kunne ha det litt ryddig og rent rundt meg. Da kan jeg fokusere på det, i stedet for det kaoset i følelsene et fokus på alt jeg ikke får til kan gi.

Å ha det litt ryddig der en sover og spiser, er bra for alle. Rotet en måtte ha rundt seg påvirker det en har inni seg. Så klarer en å rydde litt opp i huset, økonomien, timeplanen osv, blir det ryddigere innvendig også. Det er kanskje lett å tro at det ikke betyr noe om oppvasken når nesten til taket, men det at en tror noe, gjør det ikke til en sannhet. Jeg bryr meg ikke, er det lett å si. Jeg trives med litt rot. Men det en prediker på dette feltet blir ofte en forsvarstale. For det betyr noe, tro meg. Om økonomien blir uryddig og kommer ut av kontroll, så betyr det noe. Om forholdet du er i mister det oversiktlige, og reglene for det blir uryddige eller forsvinner, så betyr det noe. Om du aldri finner nøklene dine, så betyr det noe. Det er likevel forskjell på orden og det å ha for eksempel vaskesyke eller andre tvangshandlinger som gjør at du må etterstrebe noe perfekt. En trenger ikke å gå til det ekstreme på ordensfronten, men alt henger sammen, og orden rundt deg er alltid bedre for sjelen enn kaos.

Rot, uorden og møkk er ikke noe en søker, selv om noen forsvarer retten til å ikke gjøre noe med det. I stedet er det konsekvensen av noe en ikke behersker eller er i stand til å se.

Ofte tror en at en er låst i en situasjon. Det kan være at en legger ansvaret for situasjonen på sykdom, på noen andre, eller på seg selv. Jeg klarer ikke, er det lett å si - mye lettere enn å forsøke. Men ikke alt er uoverkommelig selv om vi lever som om det er det. Det er alltid noe en kan klare. En trenger ikke å resignere på alle felt, selv om summen av noe kan virke uoverkommelig. Mennesker kommer seg ut av umulige forhold med tvang, svik og nedverdigelser. Folk tar nye utdannelser etter å ha mistet jobben og kommer seg i arbeid igjen. Der jeg går tur, møter jeg i blant en mann med rullator. Jeg tror han og hunden hans går tur hver dag. Og han går fort. Noe som ser ut til å være utfordrende. Så mye går an. For deg og for meg. Vi må bare lære oss til å huske på det, og tro på det, og ta tak i det som er bra for oss.

Og da får vel jeg slutte med å skrive blogg, og heller få ræva i gir og hente fram støvsugeren. Ting gjør seg ikke selv. Og selv om jeg er god på prokrastinering, så kan jeg jo forsøke å ikke slå meg til ro med det, men forsøke å svære litt flink på andre felt også.

Det øverste bildet viser Kjæresten med fiskestang. Nummer to er fra en annen gang leiligheten min var shina og vi delte et glass vin etterpå (vinen var en gave fra en kollega, og smakte fortreffelig). Foto nummer tre viser et stoppskilt yngste datteren min fotograferte fra bilen en gang vi var på vei vestover ned mot Aurland (jeg liker det fordi det ser ut som om du ikke kan gå ut i naturen. Egentlig regulerer det trafikken i en tunnel). Og de to siste bildene er av malerier jeg kalte for "Rede" og "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I går var det vaskedag. Det er det i for seg i dag også. For selv om jeg fikk støvsuget stort sett det som støvsuges kan, og etterpå fikk vasket alle gulvene, så utsatte jeg støvtørkingen til i dag. Men det regner jeg med er fort gjort. Etter det kan jeg si meg godt fornøyd, tenker jeg. Og er det noe jeg liker, så er det å være fornøyd.

Å være fornøyd er det nok ikke bare jeg som liker å være. På samme måte som jeg nok ikke er alene om å være mindre glad i å være misfornøyd. En som kanskje ikke er helt fornøyd om dagen, er Finn Skårderud. Og meningene ruller videre etter Hilde Sandviks første kritiske ytring. Det blir spennende å se hva det hele leder til. Om det brenner seg selv ut og forsvinner i stillhet som en fis en vindfull dag, blir en skyttergravstaktikk som i første verdenskrig, blitzkrig som i andre, skittkasting som i barnehagen, eller en søken etter en kjerne alle ville være tjent med å forholde seg til med åpenhet. Det gjenstår å se. Følg med, følg med.

Noe er alvorlig. Annet er ikke fullt så alvorlig. Og noen ganger blir det vanskelig å skille tingene. Én ting som kan virke ganske uskyldig, er at det å bruke penger blir som en underholdning i seg selv. Vi kan ofte se store handlesentre som reklamerer med underholdning av kjente artister, tivolilignende evenementer eller annet som skal lokke oss til dem. Gjerne med fokus på barna.Til og med tv har gjort pengebruk til underholdning. For eksempel gjennom programmet Ullared, med Morgan og Ola-Conny. Og det er kanskje festlig å se på de litt harry menneskene som vises fram i programmet, og lytte til en litt sarkastisk og nedlatende stemme som minner om den bakenforliggende i Firestjerners middag. I hvert fall kan jeg selv kose meg med slike programmer, mens jeg som programmene er ment å oppfylle, føler meg litt hevet over mennesker som blir framstilt som veldig enkle. Men å videreføre denne opphøydheten i meg selv til at jeg skal ta fly til Ullared for å oppleve noe som på tv framstilles som pur moro og Nordens Disneyland, vil nok ikke bli aktuelt. Vel er jeg lett å manipulere og forføre, men hallo, jeg kan knipe igjen også. Og dette handler kun om nye måter en kan få folk til å bruke penger på, mens en gir minst mulig av solide verdier tilbake.

Andre ting en kan lese om i avisene i dag, er feil gjort av helsepersonell. Kreftprøver ble byttet om, og feil mann operert, og piff, så var prostataen long gone. Noe som skyldes svikt i rutinene. Et annet sted kan en lese om en kvinne som fikk beskjed om å ta taxi, da hun etter å ha brukket både en fot og en arm ringte 113 etter ambulanse. Og igjen er det rutinene som får skylden. Mens det gjerne faktisk skyldes sløvhet eller arroganse. Ikke i rutinene, men hos folk. Det er folk som velger, ikke rutiner. Noe damen som holdt på å måtte amputere foten, nok kan skrive under på. Ved en tilfeldighet fikk hun tilbud om en behandling som hindret amputasjonen. Men da seksjonsoverlegen ved avdelingen som ville kutte foten blir spurt om en kommentar til behandlingen som reddet damen fra øksen, har han ingen kommentar å komme med. Noe som virker en smule arrogant, spør du meg. Som igjen kanskje kan sammenlignes litt med Skårderuds reaksjon på kritikk. Så det å stå på toppen er nok ikke lett, i det minste ikke når det kommer til ydmykhet.

Og se der, da ble det en blogg i dag også, og jeg fikk utsatt den forpulte støvtørkingen litt. Men nå får jeg hive meg rundt.

Takk til alle dere som leser bloggen min. Det er kjekt å tenke på dere, der dere sitter foran skjermen deres og leser ordene jeg hakker fram via tastaturet. Jeg håper dere får noe mer enn en adspredelse på linje med Ullared ut av det. Kanskje en ny tanke, eller en bekreftelse av en tanke dere har tenkt selv, men følte dere alene om. Kanskje kan til og med en eller annen som føler seg alene med sitt liv og sine utfordringer oppleve at hen blir litt sett, om jeg klarer å finne tanker, spørsmål og konklusjoner som en selv føler en har berørt. At det blir som en form for et bånd eller et felleskap mellom deg som leser og meg som skriver. I det minste er det noe slikt jeg forsøker å få til. Samtidig som jeg vil formidle at livet kan leves på mange måter, og at en alltid har noen valg å velge mellom. For det har vi. Både du og jeg. Og det er ingen egentlig holdbar grunn annet enn skam, for oss til å stå med ansiktet mot veggen for å skjule oss, slik artisten Sia gjør under dagens link.

Bildet jeg valgte som illustrasjon til bloggen i dag, er en fortsettelse i serien "Bilder om ikke har noe med dagens blogginnhold å gjøre whatsoever", og viser fiskemiddagen kjæresten og jeg spiste for noen dager siden. Og den smakte fortreffelig. Mat en ikke har spist før er gøy. Denne retten skulle vært med steinbit, men det fant jeg verken hos Rema eller i fiskebutikken, så det ble brosme i stedet. Hah, så modig er jeg - wow!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Verden er full av lettvinte løsninger. Som for eksempel denne (se videoen), som gir menn som mister håret ny manke i løpet av sekunder. Hvordan løsningen gjør seg i regnfulle Bergen, var mitt første spørsmål som dukket opp da jeg så annonsen. For slik er det jo gjerne med lettvinte løsninger, at de i blant fører med seg nye problemstillinger. Jeg, for eksempel, som har ganske mye angst, kan dempe angsten med alkohol, eller med medisiner som for eksempel Valium. Men det blir likevel en dårlig løsning over tid, så jeg er veldig forsiktig i den gaten. Ikke kan jeg kjøre bil om jeg doper meg, og jeg blir vel ikke mye morsom å være sammen med om jeg stadig går rundt halvfull. Så nykterhet er nok en bedre løsning.

For å fortsette med tåpelige ting en kan gjøre med utseendet, kan du se det nye på sminkefronten om du klikker deg inn på linken. Eller du kan la være. En har tross alt et begrenset antall sekunder og minutter igjen å leve, og den tiden kan en bruke på noe annet. For eksempel kan en gå seg en tur, eller lese nok en ytring i føljetongen om Finn Skårderud og Villa Sult.

Det går mot slutten av ferien min. Over helgen er det tid for atelieret igjen. Det tror jeg er like godt. For mye dødtid har en tendens til å være like konstruktivt som å stirre på egen navle. Hvis man finner den. Og det gjør jeg. For selv om gåturene mine har blitt færre i løpet av ferien, har jeg ikke satt meg til å trøstespise. Så vekten er omtrent den samme, og navlen er fremdeles synlig, akkurat som før ferien.

I fare for at dette med Skårderud, spiseforstyrrelser og mat skal få veldig stor plass nå, våger jeg meg likevel frampå med at i går lagde jeg meg salat. Til og med folk uten anorexia eller bullemi eller andre former for spiseforstyrrelser bør jo ha et litt bevisst forhold til det en stapper inn i legemet. Og salat er minst like godt som hamburgere fra Mc'ern. Og langt sunnere enn en daglig pose chips. Selv om du dynker salaten med Thousand Island, slik jeg gjør (se bilde). Jepp, jeg innrømmer det, jeg er en enkel mann med enkel smak.

Når jeg lager salat, så lager jeg så mye at det holder et par, tre dager. Og det blir salat både til middag og lunsj og gjerne til kvelds også. Denne gangen besto salaten av en grillet kylling, en isbersalat, en halv agurk, to tomater, en kvart løk, en liten boks mais og en liten boks ananas, en paprika, litt salt og godt med hvitløksfedd marinert i olje og chili. Alternativt kan en bruke fetaost i olje og chili. Det er nesten best. Men jeg fikk ikke tak i Apetina, butikken hvor jeg handler hadde kun et merke som heter Dagros, og den er mye tammere og ikke verdt pengene, spør du meg. Noe du neppe gjør. Det er jo også det der med smak og behag.

Til salaten spiser jeg gjerne et rundstykke eller et par rista brødskiver med smør. Smaker helt utmerket. Ikke er det mye arbeid som må legges i et slikt måltid heller. Så til og med eneboende menn som ikke er vant med å lage mat, klarer det uten problemer. Selv er jeg vant til å lage mat, og liker det. Da jeg var gutt ville jeg bli kokk, men det var ikke bra nok for min herre og mester, så jeg ble sendt på en militær skole som et alternativ. For at jeg skulle lære disiplin og å håndtere en maskinpistol i stedet for å lage salater. Der ble jeg ikke lenge. Og etter hvert ble jeg kunstner i stedet. Men det var noen år senere, og da hadde faderen ingen stemme i saken. Nå er han ikke en gang en del av livet mitt, utover i form av de arrene på sjela jeg bærer med meg.

Det er mange som har arr på sjela etter forkastelige og umulige barndommer de ble gitt. Og det kan man ikke forandre. Men en kan forandre på andre ting. For eksempel levesettet sitt. Ikke alt kan unnskyldes med ting som var, selv om det kan forklares med det. Så fremdeles har en noen valg. Jeg, for eksempel, kan velge om jeg vil sitte her og skrive til deg om at du ikke er hjelpeløs. Uansett hva du har opplevd så kan du noe, skriver jeg. Og mener det. Antagelig kan du mye mer enn du tenker over. For eksempel kan du lage en salat. Og du kan lese. Og mens du leser kan du tenke. Og når du tenker kan du føle. Og når du føler, kan du kjenne at det ligger et skille ett eller annet sted mellom gode og dårlige valg. Og da er du godt på vei mot å gjøre en forandring om det trengs, selv om ikke alt er gjort over natta eller fører til at livet ditt blir som i reklamene. Det er få som lever som i reklamene. Ikke en gang Tone Damli lever som i reklamene hun er med i, selv om hun lever av dem.

I dag skinner sola i Bergen. Det kan bli noen dager til neste gang, etter hva værmeldingen forteller. Så kanskje jeg skal forsøke å få satt legemet i beveg-helse og våge meg ut på en liten tur. Selv om angsten kommer til å følge meg, vil den jo ikke gjøre meg noe. Den bare er der, som ei kvise i ræva. Har du ei diger kvise på nesa, så vil kanskje noen se den om du går ut. Men har den på skinka er den usynlig om du ikke mooner noen. Og det gjør du antagelig ikke om du sliter med angst. Så sånn er det. Du bærer jo ikke med deg et skilt, og det står ikke risset inn noe i panna di som sier at du er mindre verdt enn andre, eller at du sliter litt.

Så det er neppe noen som ser angsten og de andre følelsene dine om du rusler deg en tur, andre enn de som gjenkjenner den fordi de har angst selv. Og de er jo ikke nødvendigvis farlige, i stedet har dere noe til felles. Å ha noe til felles er ikke det verste en kan ha. Å være helt alene om noe er mye verre. Men så spesielle at dét blir det eneste temaet i livene våre, er de færreste av oss.

Maleriet er fra en utstilling jeg kalte "It's all about ~~love~~ me", som besto av ti selvportrett.

Ha en flott dag.

Bjørn

Dagens link:

Tid for blogg. Det er lørdag, og ute regner det. Inne er det stille. Kun lyden fra tastaturet høres, sammen med surringen fra noen akvariepumper og litt blupp og plobb der luftbobler bryter vannflaten i det lille karet med reker, som jeg har på skrivebordet. Mens under vannflaten yrer det i nytt liv. De voksne rekene har hatt seg etter en lang periode med lite aktivitet, og yngler som om det sto om livet.

Når det kommer til rekene mine, har de ingen problemer med å finne en sexpartner. Deres verden er liten, og de tar for seg der de kommer til. Noe som ikke er så veldig annerledes det endel folk også gjør, for eksempel ved hjelp av appen Tinder. Et hjelpemiddel som kan føre til tidenes beste ligg, om en skal tro det personen i denne lille ferieskildringen påstår. Noe som nok kan være sant, hva vet jeg om andres ligg. Men ikke alle er like enige i at slike sexapper er bare fryd og gammen og uskyldig moro. Og med tanke på at verden blir mer og mer utseendefokusert, er det uansett ikke et hjelpemiddel som passer alle.

Og når vi først er inne på dette med lettvint sex, så kan en lese litt om faresignalene i forhold til utroskap under denne røde linken. Selv om det brukes mest spalteplass på at menn er utro. Men det er de jo ikke alene om å være. I mitt sekstiårige liv har jeg ikke praktisert den hobbyen, men jeg har blitt utsatt for det flere ganger. Både på det seksuelle og det økonomiske plan. Noe som selvfølgelig er to forskjellige temaer, men som likevel har en fellesnevner kalt svik. Og svik suger. Det gjør vondt langt inn i sjela å bli rævkjørt. Og det er vanskelig å bli helt kvitt følelsene rundt slike erfaringer igjen. De ligger og gnager ett eller annet sted i bakgrunnen, og det skal ikke så mye til før de reaktiveres og du begynner å kjenne på gammelkjente opplevelser av å bli lurt og å være verdt nærmest ingenting. Derfor er det også vanskelig å legge det vekk når en eventuelt måtte forsøke å etablere nye forhold. For innimellom kan det dukke opp noe som trigger en gammel mistenksomhet som ikke handler om din nye partner i det hele tatt. Da blir det viktig å holde tunga rett i munnen, og ikke projisere og mistenkeliggjøre og skape et helvete for den personen du tross alt valgte å være sammen med.

Sjalusi er vanskelig. Det handler om usikkerhet og kontroll. Men det er også en umulig oppgave å skulle ha full kontroll på et annet menneske, så det er bare å legge det bak seg. Noe jeg klarer å se i dag, men som jeg kanskje ikke var like god til å se i yngre år. Da blodet var hett og hormonene raste. Nå er jeg stort sett fornøyd med å sitte i skyggen av et tre, og smile lykkelig over at avføringen fungerer.

Ofte tar blogginnleggene mine utgangspunkt i det jeg kan lese i de forskjellige avisene på nett. Men livet mitt er jo litt større enn det. Og det er livet til dem jeg har rundt meg også. Om ikke lenge kommer yngste datteren min hjem en tur på ferie, og det gleder jeg meg til. Og eldste datteren min skal snart lage i stand bursdagsfeiring for barnebarnet mitt, som om ikke lenge runder ett år. Men min verden strekker seg også mot den andre enden av livssyklusen. Jeg selv drar jo på årene, med alt hva det fører med seg av tanker og følelser. Når en bor alene får en tid til å tenke over både det ene og det andre. Og i dag er kjæresten min og søsteren hennes og henter sin far, som ligger på sykehus etter et hjerneslag. Noe som gjorde han lam i ene siden. Dette skjedde for noen måneder siden, og i dag skal han for første gang få komme hjem i leiligheten sin noen timer. I rullestol. Jeg tenker det blir en følelsesladet opplevelse for både den ene og den andre.

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, og satte fella i ovnsdøra. Ingen har så god kontroll på livet sitt at overraskelser ikke skjer, sier jeg. Og det gjelder på både godt og vondt. Da jeg forlot et umulig forhold for 15 år siden, visste jeg ingenting om at jeg skulle treffe kjæresten min, Beate, eller at hun skulle gi meg troen på det gode og generøse i mennesker igjen. Men slik ble det. Selvfølgelig opplever vi ting vi må løse vi også, men så lenge det er vilje så er det håp. Og jeg tenker at slik er det for deg også. Livet ditt er veldig avhengig av viljen din. Eller mangelen på den. Akkurat slik som det er for meg. Noen ganger virker oppgavene en blir stilt overfor uoverkommelige, og i blant er grunnen til det at de faktisk er uoverkommelige. Men det gjelder ikke alle oppgaver eller utfordringer. Så det koker i blant ned til å velge sine kamper, og hvor en bør sette inn kreftene sine. For det er veldig fort gjort at en går i gammelkjente spor og bare ender opp med å stange mot vegger en har stanget mot før. Det er tross alt det en kjenner og vet noe om, og derfor også det som er tryggest.

Jeg kan ikke forandre på barndommen min. Jeg kan ikke forandre på vonde erfaringer jeg endte opp med i voksenalder. Men jeg kan gjøre noe med meg selv. Jeg kan forsøke å etterleve mine verdier, og jeg kan forsøke å sette spørsmålstegn ved hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og ikke legge alt ansvar for valgene mine over på noen andre. Som jeg sa et annet sted: En kan forstå hva som ledet en dit en er i dag, men en er ikke nødvendigvis tjent med å la de samme opplevelsene unnskylde de valg en tar i morgen. Å forstå, og å gjemme seg bak, er to forskjellige ting, og alt har rett på sitt virkelige navn.

Vi møter alle våre helt personlige svik, utfordringer og kamper gjennom livet. Det meste av det må vi forsøke å legge bak oss. Ikke i form av å glemme, men i form av å plassere det der det hører hjemme.

Every wall is a door, har jeg tatovert på armen min. Men dessverre lar ikke alle dører seg åpne. Så noen ganger må en innse umuligheten i det en forsøker på, og heller gå rundt. Da blir det omveien som blir døren. Og kanskje vil en om en våger og klarer å runde et hjørne, oppdage at et nytt landskap ligger og ventet på en, mens en selv så lenge stirret seg blind på låsen en sto og stanget mot, tynget under vekten av levd liv, svik eller håpløshet. Og så er det opp til enhver hva en gjør i det nye landskapet en fikk oppdage. Sånn er det, og sånn blir det, og dermed var dagens blogg unnagjort.

Nå skal rekene mine få rent vann, så de forsetter med å kopulere og kose seg. Det samme skal fiskene få. En av mine Paracyprichromis nigripinnis "tygger" for tiden. Det vil si at denne fisketypen er munnrugere - hunnen bærer eggene i munnen og lar dem klekkes der. Deretter bæres også det klekkede ynglet i munnen en stund, så de skal få størst mulig sjanse til å overleve. Moren spiser ikke noe som helst under den måneden dette tar.

Selv om intensjonen er bra, går det ikke alltid godt i fiskeverden heller. Så veldig ofte ender det med at yngel dør før de rekker å bli båret helt fram. Men én gang gikk det bra med mine nigripinnis, så jeg har fire halvvoksne fisk gående sammen med tre voksne nå. Utfordringen for dem alle, er at de jages litt av verdens minste ciklide - Neolamprologus multifasciatus - som også går i samme akvarium, og er rimelig hissige i forhold til sin lille størrelse. Men hittil har det gått bra.

Fisk er fisk og folk er folk, og noen får større utfordringer enn andre. Dagens bilde er fra utstillingen Innerst, og viser tablået I'm the Outcast. Utstillingen ble laget av skrot og søppel i tillegg til malerier og video, og handlet om forskjellige menneskers møte med veggen og konsekvensen av det. Teksten som fulgte det avbildede tablået kan du lese her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Apper, ordførerstrategier, skeive dager og hund til middag.

Come healing

Hva er du redd for?

Angst

Håp er fremdels gratis

Gamledager og nå, tatere og Shakespeare.

Sommer

Skal, skal ikke...

Kunst, kultur og psykisk helse.

Litt om premature utløsninger og romboller, men mest om noe helt annet.

Invisible and silent - taushet er ingen løsning.

Menn, kvinner og roller.

Anorexia Nervosa

Skam deg!

Flatpakka fra Ikea og søndagsmiddag med sting i.

Om å strupe nuet.

Mi casa.

Helsevesen, Ullared, arroganse og brosme.

Litt om kyllingsalat, men mest om noe annet.

Sex, svik, grenser og håp.