Vannlandet

I forbindelse med påske, var det noen som valgte å snakke om ensomheten sin i media. Den ene av de to jeg fikk med meg har valgt å være anonym, den andre er en ung dame fra Osterøy som heter Adelheid R. Greve. Likevel er disse nok bare som et glimt av toppen på et isfjell, der den virkelig store massen ligger skjult under en overflate. Det er mange rundt oss som er ensomme, alle med en historie de kan fortelle til en som vil lytte. Adelheids historie kan du lese mer om her.

Selv føler jeg meg ikke så ensom. Jeg er mye alene, men det å være alene er ikke det samme som å være ensom. Min alenetid handler for det meste om at jeg velger den. Jeg både liker og trenger en del alenetid. Noen ganger styres likevel valgene mine av angst, det vil si at jeg holder meg alene fordi jeg opplever det som tryggest, men det er ikke slik hele tiden. Jeg har stort sett hele mitt voksne liv hatt behov av å være litt alene, og jeg har blitt vant til det. Mye av kreativiteten min har også vært avhengig av alenetid. Når jeg er sammen med andre har jeg ikke så stort behov for å være kreativ, jeg får dekket behovene mine via samværet og det at jeg snakker om de tingene jeg ellers ville skapt noe med utgangspunkt i. Gjerne i form av en skulptur, et maleri eller en liten historie. Noen ganger kommer det jeg vil skape lett. Andre ganger presser det seg fram først etter lang tid, hvor ingenting har blitt gjort - i det minste ikke noe jeg kan vise til andre. Men tiden hvor lite konkret skjer og jeg bare er alene med det jeg tenker og føler er likevel viktig for meg. Og for sluttresultatet.

Da jeg leste fortellingene jeg linket til over her, kom jeg på en liten historie jeg skrev for noen år siden. En fortelling om en ensomhet som er mer av den stille sorten. Så det er den som blir dagens lille blogginnlegg.

LYKKE

Kanskje var det en onsdag, men akkurat det er i grunnen ikke så viktig. Det kunne like godt ha vært en annen dag, hun kunne ikke huske det lenger. Dagene blir jo lett så like når en bor alene og ikke er i jobb, og så er det det der med korttidshukommelsen da, hun måtte jo innrømme at den ikke helt var den samme lenger. At den hadde blitt dårligere og dårligere etter hvert som årene krevde sin rett. Ikke minst etter at hun ble pensjonist. Da var det liksom ikke så mye å bruke hodet til lenger, ikke så mange konkrete problemstillinger å forholde seg til, uten om hva en skulle ha til middag og slikt da, eller om en i det hele tatt skulle gidde å lage middag. Ikke akkurat hjernetrim det der.

Men kanskje var det en onsdag, i hvert fall var det en formiddag, og det var en hverdag. Hun holdt på å forberede en liten tur ut. Skulle vel handle litt, ett eller annet, da hun førte handa opp til pannen. Kunne ikke si akkurat hva som fikk henne til å gjøre det, ikke der og da i det minste, men vi har vel alle en eller annen gang opplevd det samme. Vi fører handa eller en finger til et punkt, for eksempel i ansiktet, uten helt å vite hvorfor, og så kjenner vi at det er noe der. Og som regel er det begynnelsen på en liten kvise eller noe slikt. Nøyaktig slik var det med henne også. Hun førte handa opp til pannen og en fingertupp fant fram til et punkt like ved hårfestet. Der registrerte hun at det satt en liten klump. Ikke stor, litt mindre enn et knappenålshode kanskje, men myk. Hun bare registrerte det, ikke mer enn det. I etterkant hadde hun spurt seg selv om hun ikke tross alt hadde tenkt at det måtte være en kvise, men hun hadde ikke gjort det, i det minste kunne hun ikke finne en erindring om en slik tanke. Slik hun husker det hadde hun bare registret punktet uten å feste seg videre ved det, som om registreringen satt utelukkende i fingertuppen, ble arkivert der som et likegyldig minne, uten at hjernen i det hele tatt ville la seg involvere i en slik bagatell, og så hadde hun tatt sin hatt og kåpe og forlatt leiligheten.

Det skulle gå noen dager før hun igjen registrerte det lille punktet der oppe i pannen. Hun hadde spist, og satt med sin sigarett og så på et eller annet intetsigende program på fjernsynet da fingeren helt på egen hånd fant tilbake til den lille forhøyningen. Det var ikke en bevisst handling fra hennes side, ikke i det hele tatt. Fingeren bare tok seg en tur og visste nøyaktig hvor den skulle. Og kvisen, for nå var hjernen med, og den definerte punktet som en kvise, var blitt større. Ikke mye, men allikevel større. Og hun tenkte at det var da merkelig; en kvise? Hun hadde da ikke hatt en eneste kvise på den tid hun kunne huske. Kviser var jo noe som tilhørte ungdommen, puberteten, og hun smilte litt for seg selv da hun gikk på badet for å se om hun kunne se noe. Følte seg nærmest oppkvikket, som om en spennende liten opplevelse hadde sneket seg inn i den forutsigbare hverdagen og gjort tilværelsen til et spørsmål igjen. Hun følte seg nesten ung.

I speilet kunne hun se at det satt en liten forhøyning der oppe over pannen, nøyaktig slik som fingertuppen hadde formidlet. Hun strøk over den igjen, nesten som et kjærtegn. Vred på hodet for å la lyset få treffe slik at det dannet seg en liten skygge, og ble mer og mer fascinert. Gikk ut av badet med en følelse av sol i hjertet og humret stille for seg selv.

Den kvelden var fingeren rett som det var oppe for å kjenne på det lille punktet, og hun ble mer og mer begeistret for dette som hadde kommet som et lite avbrekk i rutinene. Hun følte seg lykkelig. Ja, utrolig nok så følte hun seg faktisk lykkelig, det var bare å erkjenne det. Det var nesten som om hun hadde funnet en venn.

***

Skulpturen lagde jeg på åttitallet, og jeg har kalt den Angst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: LALEH

”Stolthet er en fanebærer uten annen misjon enn å bære fanen, og alle mine ord, min kunst, min nakenhet, mitt sitrende hjerte, min glede, min sorg, min lengsel og summen av mitt liv, ikke annet enn krampetrekninger under varietéscenens spotlight i håp om å bli elsket.”

Dagen måtte jo komme, i dag er det seksti år siden jeg så dagen lys. Så kan en jo diskutere om dette barnet som ble meg burde blitt født, men født ble jeg uansett, før jeg ble slengt litt hulter til bulter inn i det som skulle bli livet mitt. Nå, seksti år etter at jeg poppet ut av mor mi, har de verste stormene lagt seg, og jeg er glad for at jeg er i live og får oppleve dagen. Livet mitt har blitt roligere, arr har bleknet, Kaos er ikke lenger en så markant del av følelseslivet mitt og derfor heller ikke så styrende for valg jeg tar. For jo da, valg har jeg gjort gjennom hele livet, og ikke alle er jeg like stolt av. Men noen har ført til noe godt. Som det at jeg fikk to nydelige døtre, det at jeg valgte å bli i sammen med kjæresten min for ni år siden, og det at jeg valgte å begynne å arbeide ved Galleri VOX da helsa sviktet og jeg ikke lenger klarte å arbeide som keramiker. Dette er valg som har ført med seg muligheter for å ta nye valg, hvor noen av dem også har endt opp med å få gode konsekvenser. Og til og med noen malerier har det blitt, som jeg er mer eller mindre stolt av. At jeg skulle ende opp som maler, hadde jeg ikke trodd, da jeg ved århundreskiftet lå så langt nede at blikket ikke en gang nådde lys, og i hvert fall ikke farger. Men ting skjer. Noe velger vi, noe velger andre for oss, og livet som den formbare tilstanden det er, byr ikke kun på motstand og tenners gnissel. Det byr også på muligheter, gleder og læring.

Vi har alle en idé om hvordan et fullverdig liv er. Og vi har alle en idé om hvordan vi ønsker vårt eget liv burde blitt, eller skal bli. For de færreste blir ideen om det perfekte liv synlig i form av noe vi eier, i den virkeligheten vi ender opp med. Til nød kan den blir synlig som en overflate vi kan pleie og vise fram, men under overflaten ligger det gjerne også ting, som vi kanskje ikke alltid er like glade i å vedkjenne oss, eller la andre få ta del i. Slikt som sorg, skam, hjelpeløshet, sinne, hat, kjærlighet som ikke blir møtt eller ble slik vi forventet, standarder vi ikke klarer å leve opp til eller annet. Det er ingen som slipper en fis midt i et samleie i drømmene våre, men i virkeligheten kan det skje. For sånn er virkeligheten, at den ikke er så opptatt av en fjert, kviser eller andre småting.

For mange ender kanskje ideen om det gode liv opp med å inneholde drømmer og bilder av ferier, dyre eiendeler, lykke, kjærlighet vakrere og renere enn det Hollywood klarer å vise på sin aller beste dag, den handler kanskje om de store opplevelsene, penger, silikon eller et vakkert utseende, og om det å bli akseptert, respektert og tatt i mot. Slik har det mye vært for meg også – minus silikonen. Men nå tenker jeg på det gode liv som dager uten angst. En dag med stille velvære, hvor jeg kan se meg rundt og kan føle at jeg har litt kontroll. Jeg drømmer ikke mye om de store og spektakulære opplevelsene, jeg drømmer ikke om sydenferier eller om å bestige Mont Everest. Jeg drømmer ikke om å havne i kunsthistoriebøkene eller om å bli hyllet på andre vis. For meg har det gode liv blitt et lite liv, ikke et grensesprengende et. Et liv jeg er i stand til å takle. Rammer og forutsigbarhet. Hvor jeg har såpass kontroll over følelsene mine at de ikke hele tiden overvelder meg, og kaster meg inn i en tilstand av angst og sorg, mindreverd og håpløshet, hvor jeg tvinges til å velge mellom ting jeg ikke ønsker å velge mellom. Og noe så lite som dette mener jeg at jeg har rett til å drømme om.

Drømmer må ikke være politisk eller sosialt korrekte. En er på ville veier om en i tillegg til å la andre bestemme hvem en skal være, også lar dem bestemme drømmene en har. Drømmer er ikke noe en skal hente ut av en katalog, på linje med møbler. Det er lov å drømme om noe annet enn naboen. Også eremitten som søker stillhet har et liv og en drøm om noe. Munken som søker mot Gud har et liv og en drøm. Alenemoren som ikke har penger til å kjøpe sykkel til barnet sitt har et liv og en drøm. Mannen i rullestol har et liv og en drøm. Alle har drømmer, store eller små. Og ikke alle drømmer det samme. Drømmer må ikke nødvendigvis komme flatpakket, klare til å monteres etter en tydelig bruksanvisning.

Den som har smerter drømmer kanskje om noe så lite som en eneste dag hvor smertene er borte. Alt må ikke handle om den perfekte fasade, de dyreste tingene, de voldsomste orgasmene eller et rosa slør av Disney over omgivelsene. Vi har alle rett til å velge det livet vi skal leve i morgen, ut ifra det livet vi allerede har levd. Og det livet vi har levd, de valgmulighetene vi ble gitt, de forutsetningene vi fikk utdelt, de dårlige valgene vi gjorde, sårene vi fikk eller delte ut, vi må ikke nødvendigvis gjemme det bort og late som om det ikke finnes lenger. For det finnes, et sted inni oss, og vi burde søke visdom i det, i stedet for å skamme oss over det. I stedet for å søke stolthet i noe som på sin beste dag uansett ikke bygger på annet enn ærekjærhet eller egoisme. Det er mye vi i stolthetens navn kan gjøre som vi aldri burde gjort. I stedt for å vise litt ydmykhet og raushet.

Dagen i dag feires rolig. Kjæresten har invitert meg på middag, og det blir koselig. Og så samler vi litt unger og barnebarn og fråtser hemningsløst i kaker og den slags til helgen. Jeg har ikke lyst på så mye styr. Så derfor blir det ikke det. For det er jo tross alt min sekstiårsdag.

Jeg lurer på hva Beate skal servere meg til middag, mmm…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me

I dag er jeg grumpy. Lunta er kortere enn på en gjennomsnittsdag. Sånn er det i blant. En sto opp på feil fot, sier en gjerne da, men jeg sto opp akkurat slik jeg bruker å stå opp. I det hele tatt var morgenen mye lik andre morgener. Og dagens gjøremål mye lik andre dagers, selv om noen variabler selvfølgelig finnes. Så jeg er ikke helt sikker på hvorfor humøret sank litt. Egentlig har det vært slik i et par dager.

Når en ikke er sikker på noe, begynner en i blant å lete etter forklaringer. Og oppe i det er det lettest å lete etter forklaringer hvor en selv blir skyldfri. Den mest klassiske er å skylde på andre. Men kanskje har humørsvingninger ikke nødvendigvis alltid en forklaring utover at det handler om kjemi. Og da kan en jo ikke skylde på andre. En eier sin egen kjemi alene. Jeg synes det er noe dritt når jeg ikke kan skylde på noen.

For noen dager siden fylkte jeg seksti. Og det var kjekt. Mye oppmerksomhet og snille betraktninger om hvor ung jeg ser ut. Sånt liker vi. Men selve bursdagsselskapet blir ikke holdt før i morgen. Da blir det kaker og kaffe. Uten at vi tar helt av. Ofte tar vi litt av, og har kakerester i flere dager etterpå. Til noe av det kanskje blir kastet. I år baker kjæresten ei kake, jeg baker vafler også har vi kjøpt noe ferdig. Det får holde. Jeg blir sikkert uvel nok av for mye sukker uansett. For mye sukker får det i blant til å dirre i meg. Og den dirringen minner litt om angst. Så da tolker jeg det som det, og så får jeg jo angst da. Angst er noe skikkelig ræl. Men i morgen er jeg heldigvis på trygg grunn i ei kjent stue blant folk jeg kjenner. Det er verre når jeg ikke er på fullt så kjent grunn. Eller på helt ukjent. Da får jeg gjerne angst uten å ta inn sukker også. Så egentlig handler det vel ikke bare om sukkeret. Akkurat som det at jeg er grumpy i dag ikke nødvendigvis må handle om noen andre.

Vi er vel alle litt grinete fra tid til annen. Fordelen med å være litt grinete er at en da klager litt mer enn til vanlig. Og derfor kanskje kommer fram med ting en ellers holder for seg selv, fordi en til vanlig har overskudd til å fortrenge følelsene det frambringer. Men det gjelder å finne en balanse. Og ikke vippe over i en form for aggressivitet, selv om en har en dårlig dag. For det å bli sint eller å være for mye på hugget fører gjerne til at en får dårlig samvittighet i etterkant. Noe en kanskje har grunn til å ha. For det er jo gjerne slik at det er noen som må forholde seg til klagingen og det sinnet en kanskje ikke en gang selv klarer å forklare årsaken til. Og de har ikke nødvendigvis alltid fortjent det. Så skal en ta opp ting en synes en burde snakke om, er det bedre å gjøre det en dag hvor en ikke er sur. Om en tar opp ting når en ikke er sur, så tyr en kanskje ikke til passiv aggressivitet, i hvert fall. Slik en kan gjøre om en er taus om alt en føler på. Passiv aggressivitet er noe skit. Både for den som blir utsatt for det, og den som benytter seg av det. Det siste er selvfølgelig avhengig av at en er i stand til å erkjenne det en holder på med. Og at en er villig til å erkjenne det. Og det er man jo ikke alltid. For det er som sagt lettere å skylde på andre. Jeg tror at litt synlig irritasjon er bedre enn passiv aggresjon. Det er lettere å forholde seg til. Om aggresjonene blir så synlig at noen blir redd, har det likevel gått for langt. Da har aggresjonen gjerne gått fra å være et uttrykk for en følelse, til å bli et maktredskap. Og har en ikke andre redskap enn aggresjon å ty til når en vil ha gjennomslag for noe, så bør en vel gå litt i seg selv.

Lørdagen siger seg framover. I tillegg til å være grumpy, kjenner jeg at tiltaksløsheten er framtredende. Så hvor mye jeg får gjort i løpet av dagen er usikkert. Hvis da ikke det at jeg skriver om det nå får ting til å snu seg. For slik er det jo i blant. Om en deler det en bærer på, føles det ofte lettere etterpå, fører til at en ser annerledes på ting, og kan ta et nytt, lite veivalg i stedet for bare å gå rett fram med skylapper. Akkurat som når en gråter over noe. Selv gråter jeg lite. I hvert fall om en snakker skikkelig hulking, med snørr og hele pakka. Men jeg blir til gjengjeld veldig lett rørt over ting. Så det går knapt en dag uten at øynene fylles av væske. På den måten får jeg kvittet meg med noen tårer, og sett fra et kjemisk synspunkt skal visst det være sunt. Så da er jeg vel sunn da. Og det er jo i hvert fall noe. Om de sunne tårene veier opp for sukkerinntaket jeg har sånn jevnt over skal jeg ikke uttale meg om, men en trenger jo ikke å uttale seg om alt hele tide. Selv om en enkelte dager kjenner trangen. Noen ganger kan en vente med å si sin mening til noen ber om den.

Én ting som rørte meg på bursdagen min, var en bok bonusdatteren min hadde laget til meg. På framsiden hadde hun brukt noen foto fra tiden jeg har vært i livet hennes, og inni hadde hun på hver side skrevet noen ord om hva hun synes om meg og hva hun føler for meg. Og sånt får jo fram tårene hos en gammel nisse.

Om det ikke skjer så mye her hos meg i dag, så har det skjedd noe nytt hos eldste datteren min i uka som har gått. Hun og kjæresten har kjøpt seg rekkehus, får nå mye større plass og gleder seg til å flytte inn i løpet av mai. Og dette har de klart helt på egenhånd, uten at jeg har vært nødt til å mene noe særlig i det hele tatt. Det har vært nok å støtte dem i det de selv mener. Å se at de unge vokser opp til å bli kloke og selvstendige er veldig kjekt å se for en gammel bestefar.

I dag skinner solen over Bergen. Det virker som om våren er på vei. Jeg håper at jeg får ta del i den i år, og ikke bare beskuer den fra vinduet. Å se på verden fra vinduet er ikke alltid så spennende. Selv om det er trygt. En sommer for ti, tolv år siden, da angsten min var mye verre enn den er nå, malte de blokka jeg den gang bodde i. Og de kledde hele bygningen inn i en blå presenning mens de holdt på. Noe som varte i flere uker. Da kunne jeg ikke se ut heller, jeg kunne kun høre. Barn som lekte, bølgeskvulp fra sjøen rett nedfor, måker som skrek og musikk fra et sted i nærheten. Selv om det var kipt å ikke kunne se ut, var det også noe trygt over det. Den dagen de tok vekk presenningen skrev jeg dette lille diktet:

MACRO

lyset
flommet over
da presenningen ble revet ned

verden ble stor
og angstfylt

men ut av lyset
kom en blomsterkrone i blått og lilla

nær nok til å krype inn i
og finne et dikt
hvor noen smiler til meg

***

Det øverste bildet viser en blomst jeg fikk av kollegaer til bursdagen. Det er den eneste blomsten jeg har nå, så jeg får forsøke å ta vare på den. Det nederste bildet er av eldste datteren min og barnebarnet. I juli er vesla ett år. Tiden går fort

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Årets første dag.

Det er mandag, og jeg skal ikke på atelieret i dag. Derfor var det noe dritt at jeg våknet kvart på sju. Men, himmelen er blå og våren er i lufta, så jeg får vel la være å klage, her jeg sitter og gjesper og kanskje ikke kjenner meg så kjempevåryr, men i hvert fall i live.

I går feiret vi bursdagen min, med gaver, kaker og familie og det som hører til. Ikke minst kaker. I tillegg til det kjæresten og jeg sto for, hadde barnebarnet laget deilige sjokolademuffins, litt hjulpet av mamma. Så nå er sekstiårsdagen definitivt lagt bak meg. Det får jo være grenser for hvor lenge en skal dra den ut, og for eksempel skrive blogg om den. Men for likevel å fortsette litt til, så var altså barnebarnet på plass i går. Noe jeg synes er veldig koselig. Selv om det skrives i media at bestefar lever farlig, fordi bestefarrollen kan få en til å føle seg gammel og attpå til mindre maskulin. Hallo, jeg er jo seksti, og det å bli bestefar er jo livets gang. Jeg elsker at ungen klatrer rundt på meg, og føler meg ikke mindre maskulin av den grunn. Så den artikkelen nekter jeg å henge meg opp i. Verre er det medkyllingkjøtt og resistente bakterier og den skiten der, det henger jeg meg litt opp i. Så inntak av fjærkre har minket betraktelig de siste månedene, det skal innrømmes. Selv om det kanskje ikke er den mest utfordrende innrømmelsen å komme med. Men alt trenger jo ikke å være utfordrende eller grensesprengende eller selvrealiserende eller utviklende eller forskjønnende. Innrømmelser gjør en jo tross alt hele tiden, manifestert via handlingene vi velger å gjøre eller å vike unna. Selv om vi ikke nødvendigvis ser på det som innrømmelser. Noe som igjen kanskje skyldes vår store evne til å rasjonalisere bort ubehagelige erkjennelser, tanker og følelser vi skaper gjennom vår måte å være på, og å kalle en spade for noe som ofte ikke henger på greip, i stedet for å kalle det en spade. Kjært barn har mange navn, men det er det mye som har, og ikke alt fortjener og kalles kjært av den grunn.

Kaffenivået har nå sunket i kruset mitt. Kruset er svart, og jeg bruker det samme hver morgen. Morgenrutinene mine inkluderer derfor en liten koppevask, for en skitten kopp er uappetittelig. Rutinene mine er rimelig ufravikelige på morgenen, men i dag glemte jeg å slå på kaffetrakteren, noe som gjorde at ting ble litt forskjøvet. Til vanlig setter jeg på kaffen først, og så er den akkurat ferdig når jeg har fått drukket et glass vann, vasket koppen, ristet ei brødskive, tatt medisiner, ei vitaminpille og en skvett tran. Men i dag måtte jeg altså vente litt på at kaffen skulle bli ferdig. En tidsforskyvning som ikke nødvendigvis forplanter seg gjennom dagen og skaper umulige situasjoner, men likevel gir meg noe uspennende å skrive blogg om, samtidig som jeg spør meg selv om det er alzheimern som er på gang. En smule hypokonder må en jo få være, noe annet ville jo vært litt sykt.

I dag er planen å tømme et to hundre og førti liters akvarium for fisk, og gi dem bort til en butikk som handler med slikt. Det er en gruppe fra Malawisjøen som skal ut, og akvariet skal etter det i stedet huse en gruppe fisk fra Tanganyikasjøen, som dermed får mer enn doblet sin lekeplass. Det betyr også at akvariet hvor fiskene fra Tanganyika nå lever, blir lagt ned for godt. Så da vil jeg sitte igjen med fire akvarier, mot elleve tidligere. Noe som jo er en merkbar nedgang, men også en velkommen en. Noen ganger er forandringer helt ok, uten at jeg tenker sykdom i det hele tatt. Så egentlig er jeg nok frisk som en fisk, oh yea, der har du meg.

Nå skal jeg runde av. Det gjenstår bare å finne et bilde jeg kan legge ved dagens lille blogginnhold, og en liten video jeg kan putte under Dagens link. En vil jo ikke bryte alt som finnes av rutiner. Det får holde at morgenkaffen ble et minutt forsinket.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Om lidt er kaffen klar

I dag tenkte jeg å starte med noen linker til det som illustrerer kvinnesynet enkelte menn fremdeles har. Det har jo vært skrevet mye i det siste om opplevelser kvinner har fått erfare, under hashtagen #jeg har opplevd. Historiene handler mye om hvordan jenter og voksne kvinner føler seg objektifisert og nedverdighet av oss menn, gjennom at de blir plukket på, får forslag eller annet de ikke har bedt om. Selv kan jeg forstå at unge gutter i puberteten i blant kan trå litt over der de burde gått mer forsiktig fram, for alt skal jo læres, og lærer gjør en ofte gjennom tydelige tilbakemeldinger, som for eksempel et nei. Men voksne menn burde ha lært litt mer enn det ser ut til at enkelte har, og burde vel visst litt om hvor grensene går før de ender opp med å trå over dem. Og det vet de nok, men de skiter i det. Så da står vi vel i hvert fall igjen med respektløshet som beskrivende kvinnesyn og menneskesyn, selv om noen mer frodige beskrivelser også kanskje kunne vært på sin plass når en er innom temaet.

Det er selvfølgelig ikke slik at testosteron er et forbudt stoff, men det er heller ikke slik at testosteron kan brukes som en unnskyldning når en velger å presse seg på andre mennesker. Vi burde nå være forbi tiden da menn forklarte bort sitt kvinnesyn med å kalle sine valg et behov, eller med at menn må, mens kvinner kan. Vi har alle rett til å si ja, men vi har alle også rett til å si nei. Og vi kan alle starte en tilnærming hvor vi spør personen vi liker om hen for eksempel vil ta en kaffe, istedet for å spørre om vi skal pule. Vil ikke den spurte drikke kaffe med oss, bør vi godta det, og kanskje erkjenne at det ikke blir noe sengekos heller. Og så stille trekke oss tilbake uten aggresjon.

Ved diverse idrettsevenementer er det vanlig å bruke lettkledde kvinner. Enten det gjelder kampsport eller Formel 1, bare for å nevne de jeg kommer på i farten. Hvorfor kvinner skal kle delvis av seg og gjøre seg innbydende i slike settinger er vel ikke så lett å begrunne på et intelligent vis. Men det blir gjort igjen og igjen likevel. Nå har bilmessen i Shanghai innført forbud mot panserpiker, men om det i praksis førte til så mye forandring er vel litt usikkert. Jentene er der fremdeles, og det settes krav til utseende fremdeles. Et krav som nok ikke kreves overfor mannlige selgere under samme messe.

Nå er det ikke slik at det bare er litt enkle menn med uregjerlig pikk og lite hjerne som oppfører seg som neandertalere i møte med kvinner. New Zealands stasminister fikk etter hvert en tydelig tilbakemelding etter å ha plukket på en servitrise på en kafé. Mens amerikansk politi nå etterforskes i forbindelse med sexfester med prostituerte. Så samfunnslag og stilling er nok ikke det styrende når det kommer til de valg enkelte menn tar. Så da handler det gjerne mest om kvinnesyn da. Det blir vanskelig å forklare det på annen måte. Og det igjen får meg til å lure på hva som skjer når enkelte menn reagerer negativt på slike spontane uttrykk som det ”#jeg har opplevd” jo er. Burde det ikke vært mer på sin plass å lytte og ta til oss historiene og hvordan de har blitt opplevd, i stedet for å henge oss opp i og forfekte at det må da være lov til å plystre etter en vakker dame.

Men det var nå det. Nå vil jeg snakke om fisk i stedet. Akvariefisk er en mer aktiv del av hverdagen min enn nedverdigelser av kvinner, og tar derfor også større plass.

I går skrev jeg at planen var å stokke litt om på innbyggerne i akvariene mine i løpet av dagen, og det fikk jeg gjort – yeii! Ett kar ble tømt, min samling av fisk fra Malawisjøen har blitt gitt bort, og fiskene fra Tanganyika har fått større tumleplass og antagelig mer glede inn i hverdagen. Noe de tydelig viste. Testosteronnivået i det nye karet må ha nådd uvanlige høyder, for det ble mye lek og pardannelser. Noe som er veldig moro for meg å få se. At fiskene trives er viktig for meg.

Etter at jeg stokket om på karene, sitter jeg nå med et akvarium jeg ikke lenger har bruk for. Jeg kan jo selvfølgelig legge det ut for salg på Finn eller en nettside for akvarister, men i stedet har jeg lyst til å gi det bort. Så er det noen i Bergen som leser dette og har lyst til å begynne med akvarier som hobby eller trenger et kar til, så kan de altså få en 110 liter av meg. Det følger med originalt bord. Pumpe følger dessverre ikke med. Jeg har også en 64 liter som noen kan få, om de vil. Her føler det ikke med originalt bord, men jeg har et lite Ikeaskap (høyde som tv-benk) som kan følge med. Dette karet har pumpe som virket helt fint da jeg tømte det for en måned tid siden. Begge karene er av merket Juwel, og pumpen i det minste er også original Juwel. Om noen er interesserte, kan de også få med bakterier til pumpen så karet kan kickstartes, i stedet for at de må vente i flere uker før det kan settes inn fisk.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så da er det kanskje på tide å runde av, etter bare litt nerdeprat først:

Bildet under her viser et par av Tanganyikafiskene mine - Neolamprologus multifasciatus – verdens minste ciklide.

Gruppen med multier jeg har nå, er vel på rundt tretti, tror jeg, det er litt vanskelig å telle. Disse fiskene er sneglehuslekere. Det vil si at de bruker tomme sneglehus til å legge egg i. De er også en veldig artig fiskesort å følge med på, det skjer alltid noe. Enten krangler de litt, leker – som betyr å ha sex - eller de graver i sanden for å oppnå det de mener er det perfekte stedet for sneglehuset de har valgt seg ut. Dette er ikke en fisk som står stille og bare ser på deg fra andre siden av glasset, det er full rulle hele tiden. I tillegg er de tøffe, og angriper langt større fisk enn de selv er, om noen kommer for nærme.

Den andre fisketypen fra Tanganyika jeg har nå, er Paracyprichromis nigripinnis.

Dette er en fisk som liker seg best i gruppe, akkurat som multiene. Jeg har tre voksne individer, og fire yngel på et par, tre måneder, men håper på mer yngel etter hvert. I stedet for å legge egg i sneglehus, er nigripinnisene munnrugere. Det vil si at hunnen bærer de befruktede eggene i munnen og lar dem klekke der. Og så bærer hun ynglet også i munnen en stund. På den måten får avkommet en fordel i forhold til andre typer yngel, siden de er litt større når de slippes enn de ville vært om de ikke ble båret fram av moren. I tillegg til at de ikke blir utsatt for eggrøvere.

Ah, jeg elsker å snakke om akvariefisk.

De to øverste bildene er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake, som jeg kalte synlig/usynlig. Du kan om du vil se video fra utstillingen her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Slik ble det nye akvariet seende ut.

Fredag fikk jeg satt ræva i gir og omsider ble vinduene vasket. Noe som trengtes, etter en vinter med mye regn og vind. Samtidig fikk jeg stramma opp kåken på litt andre felt også, blant annet ble gulvene vasket og oppvasken tatt, så det ble etter hvert rimelig trivelig og velduftende her. Dette feiret jeg med å kjøpe meg ei lita flaske med noe godt i, noe jeg til vanlig gjør nesten enda sjeldnere enn å vaske vinduer. Og til kvelds lagde jeg meg en deilig torskemiddag med hvit saus og bacon til. Og det må innrømmes – komboen av en liten whisky innabords, rein kåk, fredagløypa på tv og god mat, gjorde meg ganske lykkelig. Så lykke kan være så mangt.

I dag leser jeg på nett at folk blir lykkeligere av ”likes” på Facebook, og det kan jeg godt forstå. De fleste ønsker jo å bli sett. Og det å bli sett på fb inkluderer jo å bli sett på et felt du har kontroll over. Du kan skape din egen lille illusjon av en virkelighet, der du luker bort alt du føler kan oppleves som negativt. Eller du kan gå for bilder av søte katter og andre ting som koster enda mindre av deg selv.

Selv om jeg ikke akkurat jakter på den oppadvendte tommelen, kjenner jeg at det er morsommere når folk legger igjen et spor, enn når de ikke gjør det. Likevel har jeg ikke hengt meg på trenden som ville ført til at jeg på fredag la ut bilder av min lille whisky og fiskemiddag. Når jeg legger ut linker på fb er det helst fordi jeg finner noe interessant, ikke for å fortelle hvor deilig livet mitt er eller for å få "likes". Det betyr ikke at jeg ikke forteller om livet mitt på nett, for det gjør jeg jo så det holder her på Vannlandet. Vannlandet er likevel drevet av en litt annen motivasjon enn å skryte på meg lykke, selv om jeg påberoper meg å ha vært innom følelsen på fredag.

I artikkelen jeg henviste til, kan de som ikke opplever så mange ”likes” på fb, kanskje finne trøst i at det er samvær med andre som tross alt gir mest lykke. Venner og sånt. Og det er vel og bra, men jeg satt helt alene på fredags kveld og kjente at lykken var påtagelig tilstede. Så derfor vil jeg nå slå et slag for de som ikke alltid har folk rundt seg, og samtidig slenge ut en vill påstand: Det går an å være lykkelig alene.

Lykke er ikke en konstant opplevelse, men toppene i det som er livet ditt. Og topper kan en ha på egenhånd. Når en går en tur på fjellet, sitter ved et fiskevann, maler et bilde, lager seg et godt måltid osv, osv. Selvfølgelig er det godt å være sammen med venner og familie og kollegaer og slikt, men en går glipp av noe om en ikke klarer å nyte sitt eget selskap også. Og det tror jeg kan bli et problem for mange av de unge som vokser opp i dag, blant annet fordi de er koblet opp mot et nettverk stort sett hele døgnet. Enten det er på skolen, i familieselskap, når en ser på tv eller sitter på bussen er telefonen, nettbrettet eller dataen innenfor rekkevidde og må sjekkes flittig. Livet har blitt en vegg av bråk som stjeler inngangen til deg selv, og også døren til det som så fint heter kontemplasjon. Stillheten blir en fiende, og det å konfrontere seg selv med hvem en er, skaper ubehag og stress. Så i stedet for å søke innover søker en utover. I stedet for å kjenne etter hvordan en har det forsøker en å avlede seg selv på de måter en klarer, for å slippe å kjenne det. Noe som leder til at om du spør noen om hvordan de har det, får du gjerne til svar hva de holder på med, hva de har fått til eller rett og slett at de har det helt fint. Fordi de ikke våger å kjenne etter og enda mindre dele det de føler.

Nå er det selvfølgelig ikke slik at det jeg nå har sagt gjelder alle. Det er få sannheter som er absolutte. Men det er kanskje verdt å tenke over dette med lykke likevel, hvor den kan være tilgjengelig og hvor en henter den. Lykke er jo også så mangt. Noen får det av adrenalin, noen ved et øyeblikks smertefrihet, andre ved å se tilbake på en vel utført jobb, mens noen kjenner på det når ungene har lagt seg og stillheten får levevilkår etter en hektisk dag. Og fredag fikk altså jeg oppleve litt lykke, fordi jeg gjorde noe for meg selv. Noe som også er viktig å gjøre. Det er ingen god løsning å leve kun gjennom andre. Gjør en det, kan tomheten og meningsløsheten bli overveldende i det øyeblikket de ikke er der lenger, og en blir overlatt litt til seg selv, sine tanker og følelser. Enten fordi de en lever livet sitt gjennom forsvinner for godt, eller bare er borte en stund.

Jeg har i det siste tenkt mye på dette med å romme sine egne følelser. Og jeg har forstått at det er noe vi lærer som barn. Selv lærte jeg det ikke. Jeg lærte i stedet at det å føle det jeg følte ga negative konsekvenser, noe som førte til at jeg i stedet for å være meg, forsøkte å være noe som ga minst mulig negative reaksjoner. Til slutt visste jeg ikke hvem jeg var, og endte opp med å leve ungdoms- og tidlig voksenliv som en ball i et flipperspill. Det meste var kaotisk og uoversiktlig, og jeg opplevde å ikke ha en egentlig kjerne, eller ledestjerne. Nå, i en alder av seksti år, og selv om jeg har en klarere idé om hvem jeg er og hvorfor, sliter jeg fremdeles med å romme følelsene mine. De har en tendens til å overvelde meg, jeg vil de skal opphøre, og når de bli sterke nok ender de opp med å samle seg i én eneste dominerende kraft - angst. Da isolerer jeg meg, og så kommer sorgen. Likevel har jeg lært meg til å være alene med meg selv og det jeg føler. Om ikke hele tiden, så har jeg likevel lært å finne verdi i stillhet og i mitt eget selskap. Og det tror jeg er viktig å kunne finne. Men det er avhengig av at en ikke alltid forsøker å løpe fra alt som er vondt eller vanskelig eller utfordrende. Slik barn gjør, når de begynner å stresse deg, mase og sier de kjeder seg. Kanskje de ikke alltid kjeder seg. Kanskje de bare kjenner på noe de ikke klarer å gi uttrykk for, noe de vil skal opphøre. Og derfor ønsker å bli avledet, eller at du skal gjøre dem trygge på sitt indre liv.

Og da får det vel være nok for deg å lese for denne gang.

Dagens bilde tegnet jeg på åttitallet. Og grunnen til at jeg valgte det nå, er at jeg nylig kom over et uttrykk som på engelsk kalles Sharkmusic. På norsk blir det haimusikk. Haimusikk er støyen fra tidligere erfaringer og de følelser de utløser. Noe som gjerne leder til at opplevelsene og valgene våre farges av disse tidligere opplevelsene. Gjerne uten at vi vet om det. Om du ser nøye etter, ser du haikjeften i bildet som truer med å sluke gutten.

Låta under dagens link kan du høre på med utgangspunkt i det å miste noen, men du kan også tenke på det som at det som ble borte var en verdifull del av deg selv. Det er ditt valg. Som så mye annet også er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stay With Me

I dag fyller kjæresten min 40 år. Så gratulerer til henne – yeiii - hepp, hepp og nifoldig hurra, minst. Dagen blir markert relativt beskjedent, men planen er å feire henne litt mer ettertrykkelig bare været blir litt bedre og dagene litt varmere. Da blir det hageparty hos moren hennes, i bestemorhuset i skogen. Så det blir kjekt. Og siden mai ofte byr på godt vær i Bergen, trenger vi kanskje ikke å vente altfor lenge heller.

Ellers er jo 1.mai arbeidernes dag, men det blir neppe noe tog på meg. I stedet blir det en tur bort til Beate med litt felles bespisning og sånt. Større planer enn det har jeg ikke, her jeg sitter på kontor/akvarierommet mitt, i ny skrivebordstol og hakker på tastaturet.

Jepp, en av gavene til min egen bursdag, som ble feiret for fjorten dager siden, var penger til ny stol. Og i går ble den kjøpt inn. Stolen er flott å se på og god å sitte i, men passet ikke helt til skrivebordet, så jeg måtte droppe den utdragbare skuffen/platen som er beregnet for tastaturet, for armlenene slår borti den, slik at avstanden blir for stor når jeg skal skrive. Bortfallet av ”skjærefjøla” medfører at tastaturet heves og nå er plassert på selve skrivebordsflaten, og da må stolen heves tilsvarende også. Noe som igjen medfører at det blir for langt ned for føttene mine til at jeg sitter helt riktig. Så jeg må nok få meg en slags skammel til å ha beina på. Og det var utfordringen, men gevinsten ble at jeg nå kan se over skjermen og ut av vinduet rett bak, og dermed få med meg litt mer av utsikten. Det i seg selv er jo veldig kjekt. Spesielt i dag, siden jeg får se litt blå himmel også.

Den gamle og godt slitte stolen min, har etter nyanskaffelsen blitt henvist til tegnebordet mitt, så nå kan jeg flytte meg fra bord til bord uten å rulle over hele gulvet. Noe nok naboene under meg vil sette pris på. For når jeg sparker fra og ruller fra den ene siden av rommet til den andre, skjer det ikke akkurat støyfritt. Det er jo ikke luftputer det er snakk om her, men relativt harde hjul, og naboene har soverom rett under meg.

Mai er nesten sommer det. Noe som betyr at det nærmer seg ferie. Og siden jeg nettopp fylte seksti, får jeg en ekstra seniluke fra i år. Hva jeg skal bruke den uka til, vet jeg ikke. Antagelig slite den nye stolen litt, i hvert fall. Noen feriereise blir det neppe. Bilen min har sett sine beste dager akkurat som jeg selv har, økonomien er ikke all verden selv om jeg klarer meg i det daglige, og ferieturer er uansett lite kompatibelt med mye angst. I stedet er det slik at angsten blir minst utfordrende når jeg kan følge rutiner og opplever forutsigbarhet. Så vi får nå se. Dagene går nok uansett, og en får ta dem som de kommer, som en sier.

Jeg er ganske sikker på at du også har noen utfordringer. Det er sjelden slik at folk flest slipper unna det. Livet er ikke bare bursdager eller fest. Utfordringene kan være koblet til helse, økonomi, eller et vanskelig familieliv. Det er mange som blir hold nede eller utnyttet av sin partner. Både menn og kvinner. Og noen sliter med rus, vold eller annet. Andre mangler kanskje venner eller familie i det hele tatt, og dermed noen å feriere sammen med. Det er ikke alle som vil eller er i stand til å reise på ferie alene. Men utfordringene er ikke nødvendigvis det som er bestemmende overfor hverdagen din, alternativt ferien. I stedet er det slik at det er hvordan du forholder deg til utfordringene som legger lista for hvordan du opplever livet ditt. For meg selv er ikke en manglende ferietur noe som fører meg rett ned i ildsørpa med skrik og tenners gnissel, mens andre kan oppleve det som en skikkelig nedtur, slik at den nedturen blir det de fyller sommeren sin med. Dagene blir preget av savn og misunnelse overfor dem som reiser på hytta eller til syden. Og alt en ser er det en ikke får, i stedet for det en kanskje har. Vi kunne alle hatt mindre, eller hatt det verre. Det handler med andre ord om å verdsette det en eier i stedet for det som er utilgjengelig. Noe som ikke nødvendigvis alltid er lett, men likevel kanskje ikke alltid uoppnåelig. Selv om alt gjerne tar tid. Og ikke minst de utfordringene som kommer brått og uventet på, kan virke uoverstigelige en stund. Men til og med folk i rullestol smiler. Folk med hjertefeil smiler. Det betyr at det ikke er umulig å kjenne på noe godt, selv om ei dør til en drøm eller en mulighet ikke lenger lar seg åpne. Kanskje er det mulig å finne en ny dør, og en ny drøm, et nytt håp, en ny plan, om en klarer å se seg litt rundt.

Selv sitter jeg ikke i rullestol, men jeg begrenses som sagt av angst. Uten den angsten hadde jeg ikke sitter her i min nye stol og skrevet til deg nå. Hva jeg hadde gjort i stedet vet jeg ikke, men noe hadde det nok vært. Om det hadde vært noe positivt er vanskelig å si, for jeg har levd med angst hele livet, så jeg har ikke erfaring med noe annet. For selv om angsten min kan forsvinne for en dag eller en time, så vet jeg at den dukker opp igjen rundt neste sving, og jeg unnviker derfor så langt jeg kan situasjoner som kan trigge den. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noen ting som helst, bare at jeg ikke får til alt, slik en som sitter i rullestol heller ikke får til alt lenger. Men vi kan alle lære oss til å leve med oss selv. Og ofte fordi vi får litt hjelp til å sortere det følelsesmessige og det praktiske. Og dette siste var ment å lede fram til et tips for deg som måtte bo i Bergen, kjenner på angst, og føler at den begrenser deg. Det er mulig å gjøre noe med det. Det er mulig å lære seg til å leve bedre med utfordringen.

I Bergen har vi et sted som kaller seg Hieronimus. Og en fugl kvitret om at de feirer trettiårsjubileum i år. Så hipp hurra for dem også. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe, hjelper folk med angst, i tillegg til å hjelpe kvinner som lever i voldelige forhold. De driver samtalegruppe, malegruppe, keramikkgruppe og litt forskjellig. Selv har jeg deltatt på et par kurs i filosofi, i tillegg til kurs om psykopati og narsissisme, som de har arrangert. Det siste har hjulpet meg til å plassere og forstå erfaringer jeg selv har blitt påtvunget i både barndom og voksenalder. Så kjenner du noen som kunne trenge litt hjelp, så tips dem. Og er det du selv som ikke har det godt, så ta kontakt. Til og med det som virker umulig er det i blant mulig å gjøre noe med. Ikke alt er like uangriperlig som været.

Det ble mer bilder i dag enn ellers, men nå vet du som leser hvordan det ser ut rundt meg når jeg sitter her og skriver til deg. Så får jeg håpe at det ikke ødela det bildet du hadde i hodet fullstendig.

Det lille akvariet på skrivebordet er på ca 20 liter og inneholder biereker, mens det store er 240 liter og inneholder fisk fra Tanganyikasjøen. Tegningen av engelen over det store akvariet, er tegnet av min bestemors tante, det vil si min oldeforeldregenerasjon. Så det er ganske gammelt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hva er du redd for?

Nå er det ikke sikkert noen vil kjenne seg igjen i det jeg skal skrive om i dag, men en vet jo aldri. Min virkelighet er uansett en virkelighet - den finnes. Om jeg er den eneste som opplever livet slik jeg gjør, så får det så være, men jeg tror ikke det er slik. Folk er jo sprø, mange langt sprøere enn jeg er, og de opplever derfor verden på de merkeligste måter. Det finnes mennesker som liker å tråkke på insekter eller se og høre andre gjøre det, og får seksuell tenning av dette. Denne greia skal visstnok til og med ha et navn, uten at jeg klarte å finne det i farta. Alt jeg fant var noe under Crush fetish. Men for å illustrere mangfoldet av navnsatte ting å bli kåt av, kan jeg nevne at det å bli opphisset av tog for eksempel kalles Kakorrhafiofili. Det at slike merkelige måter å forholde seg til egne følelser på får et navn, tror jeg kanskje handler om at det finnes flere enn en som opplever ting på samme måte. Jeg tror at måten du eller jeg opplever virkeligheten på ikke er kun noe vi selv eier, så da vil sikkert noen kjenne seg igjen i min verden også.

Selv ligger jeg ikke i buskene og smugtitter på tog. Ikke nyter jeg å tråkke på små kryp heller. I stedet forsøker jeg å unngå å tråkke på både insekter og folk. Så dette er ikke viktige tema i min hverdag. Jeg har ikke engang tenkt å snakke om seksualitet, dette med fetisher var bare for å lage en innledning. I stedet har jeg tenkt å snakke om det å ha det for bra. For selv opplever jeg å ha det i blant. Eksempelvis var kjæresten og jeg ute og gikk en tur for noen dager siden. Og jeg opplevde at enkelte ting jeg så i naturen ble så vakkert at jeg fikk problemer med å forholde meg til det. Opplevelsen minner om den sterke opplevelsen det er å få briller første gang, når verden går fra å være uklar til å minne om et fantastisk HD-tv. Alt blir sylskarpt, mens fargene forsterkes. Sammen med denne opplevelsen kommer det følelser. Og følelsene i dette tilfellet kjentes veldig likt den en kan ha om noe gjør så sjelelig vondt at en får lyst til å krøke seg sammen i fosterstilling, selv om den ikke var like sterk. Den samme opplevelsen kan jeg ha om jeg er i en gruppe, og ting blir veldig morsomt. Plutselig vipper det gode over i at det blir for voldsomt. Jeg vil at det skal gå over, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, opplever et kontrolltap, og så plutselig blir det til angst. Jeg kan tenke meg at det er noe av det samme som skjer i barn når latteren går over i gråt, om en for eksempel kiler dem litt for lenge. Følelsene blir rett og slett for overveldende til at de klarer å romme dem, og derfor blir det også vanskelig å skille de enkelte følelsene fra hverandre. De blir bare en grøt.

Det at jeg har dette forholdet til egne følelser og hvordan jeg opplever det jeg har rundt meg, gjør at jeg forsøker å kontrollere opplevelsen. Enten ved å unngå følelsene fullstendig, eller ved å avlede dem litt. En bra metode er også å snakke om det, når det skjer. Og jeg tenker ikke nå kun på når de gode følelsene blir litt for gode, men også om de følelsene som ligger på andre siden av skalaen. Som for eksempel sorg, savn, usikkerhet, frykt, sinne, osv.

Da jeg var en liten gutt, sa min bestemor: Du har altfor mye følelser, Bjørn, og det vil gjøre livet ditt vanskelig. Og livet mitt ble litt vanskelig, så kanskje hun hadde rett. Kanskje jeg er utstyrt på en spesiell måte som gjør at det å se på et tre kan oppleves så vakkert at det gjør vondt. Kanskje er det slik at alle fargesjatteringene i et løvverk som solen skinner på kan treffe meg rett i hjertet med en kraft som får meg til å vakle. Kanskje kan følelsen av rom bli for voldsomt, når jeg over tid har murt meg inne i den avgrensede leiligheten min i en depresjon eller bare litt tomhet, og så kommer ut både fysisk og mentalt, og møter en blå himmel. Kanskje kan buen i ett kinn eller hvordan hårene i et øyenbryn legger seg i forhold til hverandre fascinere meg så sterkt at det blir en fysisk opplevelse, og fører til at jeg ser litt for mye eller for lenge på et annet menneske. Kanskje er det også denne egenskapen som gjorde at jeg endte opp som kunstner, og at jeg uten evnen til å ta inn synsinntrykk så sterkt som jeg gjør, ville vært et fattigere menneske. Men kanskje er det også slik at jeg i blant skulle ønske at jeg var litt fattigere, slik at ytterpunktene i livet mitt ikke lå så lang fra hverandre. For det er tungt når depresjonene kicker inn, men det kan også bli litt i meste laget når jeg overveldes av det gode.

Nå kan det hende at du tenker dette kan handle om å være bipolar, men det gjør det ikke. Det er ikke slik at jeg på noen måte ”tar av” når jeg har det godt. Tankene løper ikke spesielt raskere enn vanlig, og jeg ender ikke opp med å ta valg jeg ellers ikke ville gjort. Det handler kun om at jeg tar inn det jeg ser rundt meg så veldig sterkt. Nesten som om jeg mangler et filter, eller bærer hjertet utenpå kroppen, så hvem som helst eller hva som helst kan kjærtegne det, alternativt gi det et spark. Hvorfor jeg har blitt slik, vet jeg litt om. Det handler helt sikkert om at jeg ikke lærte å takle eller forstå egne følelser da jeg var barn, fordi jeg vokste opp med mye redsel og forstillelser i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor jeg måtte spille følelser i et forsøk på å dempe de truslene jeg opplevde. Den gang ble i blant redselen så stor at jeg fikk blackouts. Det betyr at jeg etter en episode kunne huske lite eller ikke noe av det som hadde skjedd. Så det eneste beviset for meg på at det faktisk skjedde er andres hukommelse, og smerten og bloduttredelsene etter mishandlingen. For de fysiske sporene husker jeg fram til i dag. Men tiden hvor slagene falt til de opphørte er for det meste helt forsvunnet fra minnebanken min, og jeg håper den aldri kommer tilbake.

Å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg kunnskapen. Å vite hvorfor foten verker, fører ikke automatisk til at en kan ta bort smerten. Noen ganger er det i stedet slik at en må lære seg til å leve med den. Og det er slik jeg forsøker å leve livet mitt. Jeg forsøker å begrense det, få kontroll over det ved selv å velge hvilke inntrykk jeg vil utsette meg for, slik at jeg også får kontroll over alle følelsene. For meg er ikke et adrenalinkick nødvendigvis noe jeg oppsøker, i stedet forsøker jeg å unngå det. Og leter etter mer dempede farger enn skrikende rødt. Men heldigvis har også dempede farger nyanser og godt synlige kontraster. Jeg trenger ikke å satse alle kortene på hvitt, grått og svart.

Så slik har jeg det med følelsene mine. Hvordan du opplever dine, og hvordan du forholder deg til dem, vet jeg ingenting om, men jeg vet du føler noe. Og kanskje vet du også stort sett hvorfor du føler det du føler. Men det er langt fra sikkert at du vet alt om det.

Et lite dikt jeg skrev for mange år siden, i det jeg kom ut av en depresjon:

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

***

Fotoet er det min yngste datter som har tatt, og det fikk tittelen "My Beautiful Dad"

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dette er meg.

Så var det lørdag, og dagen i dag startet med sol ute. Dager som starter med sol har alltid et fortrinn overfor dager som starter med regn og blåst. Men etter det blir det mye opp til oss selv. Eventuelt de vi har rundt oss. Bor du sammen med noen som gjør dagen din til et helvete, hjelper det lite med sol. Er du deprimert og ute av stand til å nyte noe som helst, hjelper det lite med sol. I stedet kan solen gjøre så du blir enda mer deppa, siden du ikke klarer å nyte det du tror alle andre nyter. Og da hjelper det lite å fortelle deg at alle andre ikke er en så homogen masse som vi tror, likevel føler jeg det bør sies. Nesten alle møter før eller siden utfordringer. Og for mange blir de større enn en brukket negl. Så om du tenker deg en sirkel med radius på en kilometer, vil det nok innenfor den sirkelen være langt flere enn deg som sliter med noe. Enten det er en depresjon, et vanskelig samliv, økonomien, savn, sorg eller annet. Den største fellesnevneren er at de forsøker å skjule det, gjerne av frykt for å bli dømt.

For min egen del startet dagen i dag greit. For selv om det finnes utfordringer i livet mitt, føles det i skrivende stund ikke som om det er de som tar størst plass. I stedet er det slik at det gjør godt å sitte her og skrive med kaffekoppen innenfor rekkevidde, og solen utenfor vinduet. Etter at jeg har skrevet ferdig, skal jeg ta helgehandelen sammen med kjæresten min, og etter det skal jeg antagelig gå en tur. Enten alene, eller sammen med henne.

De siste dagene har jeg gått tur hver dag. Til og med uten at sola har holdt meg med selskap. Og jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg går ikke så langt, bare langt nok til at jeg kjenner det merkbart i beina og i lungene. Planen er å øke på etter hvert, men ikke så raskt at jeg mister lysten.

Å gå tur kan noen ganger være en utfordring for meg. Og den største utfordringen går på angstdelen av tilværelsen min. Men i den tiden jeg har gått nå, har angstopplevelsen vært overkommelig. Noe som har medført at det jeg sitter igjen med på vektskåla, er at det positive veier mer enn det negative. Dette betyr ikke at angstdelen har vært totalt fraværende, det betyr kun at den ikke har fått styre valget jeg står overfor når jeg tenker på å gå en tur. Derfor har jeg kommet meg over dørterskelen og ut i guds frie, noe som i blant er den største utfordringen. For det er mye i meg som krever at jeg skal holde meg inne i leiligheten min.

Jeg tenkte her en dag at om jeg vant i lotto, burde jeg bygge meg et hus som så ut som et festningsverk. En stor, tung uangripelig klump som jeg kunne gjemme meg i. For det er litt slik jeg lever i blant, føler jeg. Bare at huset er av tre i stedet for betong, slik at jeg ikke kan føle meg helt trygg for ulven. Og forsvarsverkene rundt mitt indre liv er jo til og med mer sårbare enn strå. Hvorfor det har blitt slik at jeg føler trang til å beskytte meg, skyldes nok en redsel som fikk grep om meg som barn.

Jeg tenker at var jeg barn i dag, ville jeg blitt tatt fra mine foreldre. Uten at den tanken hjelper meg spesielt mye. Tanker rundt hva som var eller kunne blitt gjør sjelden det. Det som eventuelt hjelper er det som skjer her og nå. De valgene en faktisk tar. Alt annet blir som røykeslutten du skal ta bare du blir klar for det. Fram til da går du rundt og hoster og peser uten at du dufter spesielt godt, mens du forandrer på ingenting.

Selv om jeg i blant tenker på festningsverk, så er likevel ikke livet mitt kun den tanken. Jeg har et atelier å gå til hvor jeg treffer gode kollegaer, jeg har kjæresten min og hennes barn, jeg har mine egne barn og et barnebarn, jeg har søsken.

I tillegg til å ha mennesker i livet mitt som betyr noe for meg, er jeg i stand til å nyte at sola skinner, at løvet har begynt å sprette, og ikke minst - i det siste har jeg nytt litt vel mye av dette. Men hallo, det er bare så jævlig godt!

Selv om kunnskap ikke nødvendigvis løser alt i mitt liv, er det likevel en fordel med kunnskap. Å forstå meg selv hjelper meg. Om ikke på andre plan, så i hvert fall på den måten at jeg ikke trenger å rakke ned på meg selv hele tiden. Alt jeg er i dag er ikke kun mitt ansvar. Angsten min er ikke noe jeg har valgt. Heller ikke depresjonene. Og fordi jeg ikke kan anklages for det, skal jeg heller ikke dømmes for det, og behøver derfor ikke å skjule den siden av meg for omverden. Om noen dømmer meg på for utfordringene jeg fikk, er det deres begrensning som kommer til uttrykk, ikke min. Og de dommerne som skriker mest på rettferdighet har antagelig mer til felles med dem som sier at vi burde la båtflyktningene drukne, enn de har med meg, så de burde ikke angå meg. Dette er noe jeg vet. At jeg likevel ikke alltid opplever det slik, men i stedet føler at jeg står til doms, får så være. De dagene det overvelder meg får jeg bare utholde og forsøke å ri av. Jeg finnes, her er jeg, jeg er. Med hele mitt mangfold. Med alle mine nederlag og alle min seire. Med all min kjærlighet og alt mitt raseri. Med mine håp, mine drømmer og brente broer, mine pensler og mitt tastatur. Og slik er det for deg også. Du er det du ble, du er det du levde, det du ble gitt, det som ble tatt fra deg, det du verner om og det du deler. Og det er nok. Mer enn det kan du ikke være. Ikke akkurat nå.

Det øverste bildet er fra en utstilling jeg hadde for en tid til tilbake, og ja - det er meg i speilet. Bilde nummer to er fra et prosjekt jeg kalte Vern, som besto av maleri og skulptur bygget rundt tilsvarende former som på bildet. Bilde nummer tre er et foto av meg selv, som jeg tilfeldigvis fant i går, gjemt bort inne blant noen tretti år gamle dikt jeg ikke følte trang til å lese. Det nest siste bildet er av barnebarnet mitt, og det siste av datteren min og barnebarnet.

Noen ganger føler jeg meg veldig heldig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Livet handler ikke kun om hva du kan få, ofte handler det om hva du kan gi slipp på.

I dag skal jeg skrive om fest, men før det skal jeg skrive litt om oppvekst og konsekvenser.

Under linken kan du lese om Camilla, som valgte å gi fra seg omsorgen for sin sønn til barnets far. Og slikt er det lett å mene noe om, spesielt om en ikke vet så mye om årsaken. Er det noe vi er raske til, så er det jo å dømme andres valg. I artikkelen om Camilla kan en lese om både umulige oppvekstvilkår hun hadde, og om hvordan det har gitt seg utslag i voksenalder. Sett ut i fra de opplysningene som kommer fram i artikkelen, forstår jeg godt valget hun tok, og jeg berømmer henne for det også. For noen ganger er det slik at en må svelge noen kameler og ta noen kamper for sine barns beste. Og da handler det ikke kun om å gi fra seg omsorgen, noen ganger handler det også om å kreve den. Og ta det kravet helt fram til rettsvesenet, om nødvendig. Fordi du ser at ting ikke er som de bør være. Slik jeg selv måtte gjøre for noen år tilbake, noe jeg aldri har angret på. Det eneste jeg angrer på i dette tilfellet er at jeg lot det gå så lang tid før jeg reagerte med handling, og ikke bare med ord. Men gjort er gjort og spist er spist, og nå har det gått noen år siden ungene mine flyttet ut for å leve sitt eget voksenliv. Mens jeg selv har blitt bestefar.

I går feiret vi kjæresten min sin førtiårsdag, det er hun som ser ut til å holde en liten tale på bildet over her. Vi feiret den i hagen ved Bestemorhuset i skogen, med grilling og sol og leker. Så det ble noe for både store og små. De minste fikk til og med gullmedaljer for god innsats. En av lekene var at vi alle dekorerte et glass hver i vannbad med neglelakk i forskjellige farger, og så konkurrerte vi om kunstverkene etterpå ved å kaste en ball som skulle falle i et glass. Slik at en fikk med glasset en annen hadde laget som et minne.

Vi måtte også gjette på hvor mange biter snop det var i en krukke, og der var det en av de yngste som vant. Det var så vidt jeg husket ca 270 biter, og hun var altså nærmest med kun åtte biter feil. Selv tippet jeg 150 og kom langt ned på listen. En annen lek var at vi delte oss i to lag og konkurrerte i å lage tårn av spagetti og marshmallows. Noe bonussønnen min ble så hekta på at han fortsatte på egenhånd i flere timer etter at konkurransen var over.

Jeg er imponert over alt Svigermor og mannen hadde fått gjort i stand. Og ikke minst over kjæresten min. Vanligvis er jeg godt involvert i forberedelser når det er feiringer på gang der hun og jeg er dem som inviterer, men denne gangen var jeg tildelt rollen kun som gjest. Noe som ikke plaget meg et sekund. Det er godt å komme sammen på et slikt vis, hvor det hele ikke vipper over i det pretensiøse fordi noen har noe å bevise, men det i stedet holdes på et lekent og folkelig plan.

I dag skinner sola fremdeles over Bergen, men den forsvinner visst før 17.mai. Sol gjør godt. Selv om jeg ble en smule solbrent i panna i går. Så jeg får komme meg ut i dag også, og gå turen min, som ser ut til å ha bli en vane nå. Også må jeg vel ut og kjøpe meg ei ny klokke i dag eller i morgen. Lenken på min gamle ble revet over, og siden den er noen år gammel og lett slitt i glasset, får jeg vel investere i et nytt håndleddsmykke. Uten klokke føler jeg meg naken. For som den jevne leser nok har fått med seg, så ble min oppvekst ikke av de bedre, slik Camilla jeg skrev om over her heller ikke fikk en av de beste. Noe mine arrete håndledd illustrerer på om ikke en god måte, så i hvert fall en tydelig måte. I det minste opplever jeg det slik selv, og føler derfor at det hjelper å ha en klokkelenke som skjuler det verste av herligheten.

Selv om en fikk en vanskelig start på livet selv, får en gjøre så godt en kan i forhold til egne barn. Noe som ikke betyr at en må være perfekt, men at en forsøker. Da mine barn var små, fortalte jeg dem at arrene på håndleddene mine kom fra en hendelse der jeg måtte hjelpe til med å redde en hest løs fra en rull med piggtråd. I dag vet de bedre. For selv om hestehistorien er sann, og selv om både hesten og jeg fikk noen kutt, ble den fortalt for å verne dem mot hva livets realiteter i blant kan vise fram av konsekvenser barn ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til. Arrene mine skyldes mer hjelpeløshet og fortvilelse i ungdommen enn heltedåder. Og selv om Ulf Lundell synger at han bærer sine arr som medaljer, ønsker ikke jeg å gjøre det i alle situasjoner. Selv om det er langt bedre å selv vise fram ting en skammer seg over, enn at det blir oppdaget fordi en ikke klarte å skule det godt nok. For skammen nærer seg på det at ting skal skjules. Ute i solen sprekker trollene. Litt som angsten min gjorde i går, i en solfylt hage i skogen. For jo, den var til stede da dagen startet, men forsvant etter hvert. Selv om den ikke ble helt borte, var den til å leve med. Og ødela minimalt for meg.

Og da var det vel på tide å sette gammelmannsræva mi i gir, og komme meg ut i guds frie. Så tudelu til deg, og grip tak i alt godt som måtte komme i din veg. Det vonde klarer seg utmerket på egenhånd.

Det øverste bildet er av bonusdatteren og barnebarnet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beates førtiårsdag, hurra!

Så var det 17.mai, og tradisjonen tro regner det i Bergen. For tradisjoner skal en jo verne om. Selv om ordføreren visstnok har kuppet feiringen ved hjelp av en skipsreder, og skal bruke dagen til å døpe et cruiseskip. Noe som har vekket til dels sterke følelser i tradisjonstro bergensere. Og det hjelper ikke at de nevnte pamper har leid inn Sissel for å kaste glans over seg selv og happeningen. Pengenes makt er likevel makt, uansett hva våre herrer pakker dem inn i.

Hva jeg selv mener om saken? Veldig lite. Jeg henger meg ikke så mye opp i sånt. Selv om ordføreren i sitt til tider lett klovnepregede rollespill ikke akkurat er en av mine favoritter. Jeg stilte for et par år siden opp for psykisk helse i forbindelse med kulturdagene i Åsane - Bergen, og viste en utstilling/installasjon. Og det var ordføreren som offisielt åpnet kulturdagene. Det ble gjort mens hun sto midt i min installasjon. Men av hensyn jeg ikke hadde kontroll over, ble utstillingen likevel ikke nevnt med et ord av henne, fordi det ble bestemt at en annen utstiller i et annet lokale skulle ha hovedfokus, og de som bestemte mente at vedkommende kom i skyggen av det jeg viste. Politikk er politikk, selv på et plan som dette, så jeg ble tiet ihjel. Det som gjorde det litt ekstra spesielt og faktisk tilførte installasjonen min et ekstra element, var at den het synlig/usynlig, og var laget for å sette fokus på mennesker som lett blir oversett, mennesker som har vært utsatt for overgrep og svik. Så det ble en litt tragikomisk forestilling fra ordførerens side, spør du meg. Men det var nå det.

Dagen i dag blir for meg ikke akkurat feiret med hui og hoi. Kjæresten er i byen for å se på datteren som går i morgenprosesjonen, og senere skal vi samles for litt pølser, rømmegrøt, spekemat og jordbær. Akkurat det er tradisjon hos oss, men der stopper det. Sterkere tradisjonsbærere er vi ikke. Senere på dagen skal jeg vel ut og gå turen min. Jeg har blitt ganske flink til å ta den hver dag. I går var det likevel tungt å gå i gang, men jeg fullførte likevel. Turen går tre runder rundt et vann i Åsane. Første runde føler jeg meg sprek som en fole, halvveis i runde to begynner jeg å lete etter unnskyldninger for å slippe runde tre. For i runde tre har jeg det vondt. I beina, men mest i lungene. Det føles som å inhalere piggtråd, og de siste meterne er tunge. Trøsten er at det nok blir bedre etter hvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Jeg har tross alt ligget flat på ryggen mesteparten av dette året, etter at en depresjon kicket inn forrige sommer.

Nå er depresjonen over. Og den har vel vært det en stund. Men det tar tid å finne fram til et nytt levemønster og noe jeg opplever som verdifullt igjen. Tomheten preger meg en del. Det har for eksempel vært vanskelig å finne glede i å skape kunst igjen etter smellen, og der butter det i mot fremdeles. Men turgåingen min har gitt meg en del de siste ukene. Og det å bevege seg litt skal jo være godt for både kropp og sjel. En trenger jo heller ikke yte som en ungdom om en skal ut. Ikke alle trenger å bestige fjell for å føle at de har gjort en innsats av verdi. Og et tre er et tre uansett hvor det står, så det kan en se på og nyte uansett. Der jeg går, er jeg omgitt av urbant strøk på alle sider. Det lille vannet jeg går rundt er som en oase i byen. Og slike steder finnes det sikkert på andre kanter også. Så det er bare å komme seg ut. Det å gå hjelper både på angst – for dem som sliter med det – depresjoner og dårlig kondis. Dette er noe som er forsket på, og bevist.

Nå vet jeg av erfaring hvor tung dørstokkmila i blant er. Det å få ræva i gir kan være en bøyg som virker nærmest uoverkommelig, spesielt om en har det vanskelig på andre plan også. Og tiden går, mens vi utsetter det til i morgen og til i morgen og til – slik vi gjør med så mangt i livene våre. Men erfaringen min tilsier også at det å sette seg i bevegelse ikke er umulig. Det umulige får finne andre felt å regjere på enn dette. Valgmulighetene for det umulige er jo flerfoldige. For det er mye som er umulig for de fleste av oss. Men det å gå noen steg er det mange av oss som kan. Det å kjenne litt på sol og vær og vind er det mange som kan. Det å nyte synet av et vann, et tre, en sti, litt gress, og høre fuglene kvitre er det mange av oss som kan. Det å kjenne at en klarer noe, er det mange som kan, selv om en kjenner på en utfordring samtidig.

De solfylte bildene som følger dagens blogginnlegg er fra turen jeg går for tiden, de ble tatt for et par dager siden (klikk på dem så forstørres de). Så med bildene fra Liavatnet ønsker jeg alle en fin 17.mai. Det finnes synsinntrykk en kan glede seg over også på en slik liten tur som jeg går. Alt trenger ikke å være storslagent for å nytes eller å ha en verdi. Smått liv er også liv.

Hepp, hepp!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Der aner jeg din hånd.

Dagen startet litt tidligere enn planlagt i dag, men sånn er det i blant. Trøsten er at ute skinner solen. I hvert fall foreløpig. Trøst kjennetegnes jo sjelden av å vare så lenge. Om en er på jakt etter trøst hele tiden har en havnet i en ond sirkel.

Den 17. er over. Og landet har feiret seg selv. På nett kan en lese om russ som er stolte over hvor mye de har spydd, pingvinunger som blir stjålet fra foreldrene og om Erna som ikke vil høre på dem som er sure, når de ikke er enige i med henne. Mens hun er trist over at politiet må gå med våpen, noe som skal foregå kun mens trusselnivået er høyt, bare at hun ikke kan love at det blir senket igjen. Så der har du den. Og Bergen fikk om ikke brød, så i hvert fall litt sirkus, mens sirkusdirektørene fikk spalteplass for sin godhet.

Min egen 17.mai ble feiret i det stille, men spekemat og tilbehør ble inntatt, og en spasertur i det frie sammen med kjæresten fikk jeg også lov til å delta i. Så jeg er fornøyd. Selv om jeg kanskje for noen framstår som litt surmaget når jeg peker på ting som de under linkene over her. Men hallo. Litt kritisk må det være lov til å være.

Siden Vannlandet i utgangspunktet ikke er ment å handle om sminke og interiør, damevesker eller jakt og fiske, men mer det mellommenneskelige og til tider utfordrende, legger jeg også ut en link som omhandler mobbing. For det er nå en gang slik, at mange barn vokser opp med utfordringer de ikke burde ha fått. Og verdier er sjelden å finne i taushet, så da bør jo noen snakke om det da. Slik at livets verdier kan komme innenfor rekkevidde også for dem som i utgangspunktet ikke var så heldige som folk flest. For bearbeiding og åpenhet er langt bedre enn taushet, og åpner lang flere dører.

Selv om det selvfølgelig er morsommere å lese om spennende middagsretter eller dyre biler, så er slike lettvinte temaer likevel bare en flik av livet. De er ofte kun adspredelser, tankeflukt, materialismerytteri og sovepiller, i tillegg til å være drømmen om status og nytelse. Livets realiteter er ofte noe helt annet enn det. Realitetene vi lever med er unger som blir syke og sykehus som legges ned, folk som kjøres i hjel og fartsgrenser som settes opp, naturvern og snøscootere, ras på vestlandsveier og skilsmisser, vold og hat mot flyktninger, homofile, annerledestenkende og muslimer. De er fysisk og psykisk sykdom og begrensninger på den ene siden, og meg, meg, meg og mitt og bare ligg unna på den andre. I det minste er disse tingene viktigere tema enn hvordan sminke seg til fyldigere lepper. Noe som likevel ikke alltid funker etter intensjonen. For der enkelte har hørt om måtehold og finesse og klarer ting etter læreboka, klarer de fleste det ikke. Og så får vi unge jenter med ei hvit stripe rundt munnen som gir assosiasjoner mer i retning sirkusmanesjer enn noe hjemmehørende i Vouge. Mens noen av de mest uheldige havner her i stedet for på glanset papir. Og grunnen til det er at livene våre ikke kun handler om døtre og sminke og trutmunner, men også om sønner.

Dette ble mye linker. Om noen gidder å klikke på dem aner jeg ikke, men det igjen bør jo ikke være utslagsgivende når jeg velger hva jeg vil formidle. En trenger ikke alltid å velge det folk vil ha. Å leve som en tilfredsstiller er ingen god rolle å skulle bære. I verste fall ender en opp med å utslette seg selv, i et fånyttes forsøk på passe inn eller å ikke utfordre noen. Og da har en jo ikke så mye tilbake. Uten kanskje trangen til trøst fordi en alltid ender opp med å føle seg utnyttet eller usynlig. Men som jeg nevnte tidligere, er en på jakt etter trøst hele tiden, så har en havnet i en ond sirkel. Og det er bare en selv som kan bryte seg løs og gå vekk fra den.

SLANGEMENNESKE

han strakk seg
og strakk seg

tøyde
bendte

til han en dag
så inn i sitt eget blikk

i den stillingen låste det seg

***

Det øverste bildet viser et glimt av bonusdatteren min sin 17.mai. Det er hun som står på toppen med armene i været. Bilde nummer to har jeg hengende over det ene skrivebordet mitt, som en påminnelse om ikke å strekke meg ut av ledd, etter alt som måtte ligne litt på gull.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 13 hester

Det er mye rart å finne om en skummer litt igjennom nyhetene på nett. Og noe av det som skjer blant folk er ikke spesielt bra. Nå er en forretningsmann i Bergen under etterforskning for overgrep mot flere mindreårige jenter. En barnehageansatt er siktet for overgrep mot både jenter og gutter. I England er en stor sak under opprulling hvor 1400 personer er mistenkt for overgrep. Flere hundre av dem skal være profilerte mennesker. Og selv om det ikke gjelder barn, er en pleier dømt for overgrep overfor en pasient i psykiatrien. Å tro at det ikke har skjedd flere enn den ene pasienten ved Blakstad ville vært latterlig. Selv har jeg opplevd å bli befølt og forsøkt forført av en mannlig psykiater, uten at det ledet til noe. Det ble med den ene konsultasjonen, for å si det sånn. Men jeg har to ganger i livet innledet forhold til kvinnelige pleiere. En gang på somatisk sykehus og en gang på et psykiatrisk. Begge forholdene varte i to år. Jeg skal ikke påstå at jeg var uskyldig i disse forholdene, for det er det ikke opp til meg å gjøre. Det er ikke pasientens oppgave å vurdere slikt. At jeg ikke motsatte meg det, men i stedet var villig så det holdt, er egentlig ikke et tema. Det kan jeg se i dag, selv om jeg lenge ikke så det. Jeg vil påstå at jeg har gode minner fra disse forholdene, selv om de også ga meg utfordringer. Jeg ser det derfor ikke slik at jeg nødvendigvis ville vært dem foruten. Det siste forholdet hadde jeg i godt voksen alder. Det første som ung mann. Og det er nok det første som har preget livet mitt mest. Men jeg savnet det etter hvert mindre og mindre, det kom noe annet og la seg i mellom. Og det er bra.

Det er mye som dukker opp i media om overgrep. Enten det er mot voksne eller barn. Russetiden er jo blant annet en tid da mye skjer, som ikke burde få skje. Det vi derimot ikke kan lese noe om, er alle de overgrep som aldri blir sagt noe om. Enten fordi den som utsettes for det ikke har vilje eller mulighet til å forholde seg til det på annen måte enn ved taushet, eller fordi det som skjer ties i hjel av andre. I blant også av nære slektninger, som vet hva som foregår, men likevel velger å være tause.

Selv ble jeg utsatt for både psykiske og fysiske overgrep gjennom hele barndommen. Og det var ikke slik at ingen visste. Mine besteforeldre visste, min mor visste, naboer visste, venner visste, venners foreldre visste, lærere visste, helsevesenet visste. Til og med sosialsjefen på stedet hvor jeg bodde i noen år visste, fordi jeg gikk for å søke hjelp. Men ingen gjorde noe. Alle var tause.

Overgrepene som jeg ble utsatt for var ikke av seksuell karakter. I stedet var det trusler og redsel og vold som ble min virkelighet. En total mangel på trygghet. Og jeg har vondt for å tro at slike ting har opphørt å eksistere, slik at alle barn i dag lever opp i trygge og forutsigbare rammer. Det snakkes ikke så mye om det, fokus er mest på det som handler om seksuelle overgrep, men det finnes nok barn som vokser opp med vold og frykt i dag også. Og taushet er trolig fremdeles disse barnas verste fiende. Folk vet, men gjør ikke noe med det.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men å lese om barneskjebner påvirker meg. Minner popper opp, og sorg pipler fram fra hjertet eller et eller annet sted hvor slikt er lagret. For noe lagres. Selv om det ofte er bare bruddstykker av ting som har skjedd. Hos meg har mye forsvunnet. Jeg kan huske øyeblikkene før og etter episoder, men selve episodene er for det meste borte. For eksempel kan jeg huske at jeg måtte gå i skogen og selv kappe den grenen jeg skulle slås med, jeg husker jeg gråt, men jeg husker ikke selve slagene. En av søsknene mine husker lyden av beltet til min far da det ble dradd ut av beltehempene når jeg skulle piskes, selv husker jeg det ikke. Men likevel er det noe i meg som husker. Enkelte kaller dette noe for kroppen. Og kroppen får sine symptomer av hukommelsen den blir gitt. Så livet mitt har mye vært preget av angst. Angst er ikke noe som sitter kun i hodet. Angsten kan en kjenne i hele kroppen. Noen ganger blir angsten det eneste en er i stand til å kjenne. Slik at en griper i fortvilelse etter alt eller alle som kan dempe den.

Så sånn var det med det. Ikke det lystigste å skrive om på en torsdag formiddag, men alt trenger jo ikke å være så jævlig gøy bestandig. Nå får jeg lage meg en kopp kaffe til, og så får jeg finne en låt som kan følge dagens blogginnlegg, før jeg legger det hele bort, og for eksempel går meg en tur. For jo, jeg går fremdeles. Hver dag. Og jeg begynner å kjenne at det hjelper på så mangt. Heldige meg, som har kommet til en alder hvor jeg nå kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Fotoet er av meg selv som gutt. Maleriet ga jeg tittelen Taus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens råd: Snakk om det.

Dagens link: Hjernen er alene

I går skrev jeg om overgrep mot barn. Det skal jeg ikke gjøre i dag, tror jeg. I hvert fall ikke så mye. I stedet skal jeg legge ut denne linken - Ti spørsmål og svar om seksuelle overgrep - så du kan lese noe som andre har skrevet. Og så kan du selv velge om du vil vise det du fikk lese til barn du har i ditt liv. Enten det er ditt eget barn, en slektning sitt barn, eller et barnebarn. Og synes du det er vanskelig å forholde seg til det og helst vil glemme hele greia, så tenk litt over hvorfor du føler det slik. Og med det mener jeg hvem sine følelser du egentlig beskytter om du velger å være taus.

I dag har jeg bilen på verksted. Ingen big deal i seg selv, er det lett å tenke, utover de tusingene det kommer til å koste meg. Men her jeg sitter føler jeg meg litt låst. Ikke fordi bilen og jeg ville gjort så mye om den var tilgjengelig for meg, men valgmuligheten er uansett tatt bort. Og det å miste valgmulighetene våre er det jo ikke så lett å rope hurra for. Skal jeg gjøre noe utenfor husets vegger nå, må jeg ta i bruk apostlenes, eller buss. Og buss er ikke et tema for meg lenger. Buss og min form for angst er ikke kompatibelt. For selv om jeg på en god dag kanskje kunne fikset å ta en tur med bussen, er det ikke sikkert jeg ville klart å ta den hjem igjen. Og om jeg klarte det, kunne det likevel komme til å koste meg mye mer enn smaken er verdt. Så da blir det til at jeg sitter her i dag. Og jeg kommer meg ikke til vannet jeg bruker å gå min daglige tur rundt nå. Da må det i så fall bli i kveldingen, nå jeg får bilen igjen. Det vil si når datteren min har kjørt meg for å hente den. For jo, jeg er så heldig at hun stiller opp når den skal leveres og hentes igjen. Ikke alle er like heldig som meg. Ikke alle har noen som stiller opp i livet sitt. Enten det er egne barn eller andre.

Å miste tilgangen til bilen en dag er ikke verdens undergang. Folk mister ting som er mye verre enn det. Ofte også noe som ikke går å få tilbake. Som for eksempel helsen. Noen mister også jobben. Eller en de er glad i dør. For noen er det opplevelsen av egenverdi som faller utfor et stup. Da kan de komme til å få oppleve noe som kalles en livskrise. Å være uten bilen en dag er ingen livskrise. Like lite som en dårlig hårdag er det samme som en depresjon. Selv om jeg hører mange påberope seg å være deppa i både hytt og pine. For å skille mellom ting har derfor begrep som å møte lettveggen oppstått. Selv om lettveggen også blir brukt litt for lett. For i blant dreier det seg bare om litt tåke, en bump i veien eller ei uregjerlig kvise på de bakre regioners mer eller mindre voluminøse former.

Livskriser er noe dritt. For vi slipper ikke unna dem. Folk skiller seg, folk dør, økonomien går til helvete osv osv. Og opplever vi det ikke selv, så har vi gjerne noen i vår nærhet som får utfordringene. Da må vi møte dem. Og vi bør møte dem med noe annet enn å be dem ta seg sammen. For den løsningen har de ganske sikkert tenkt på selv mer enn én gang, og forsøkt å gjøre om til handling minst like mange ganger, og trenger derfor ikke å få det gnidd inn i trynet av folk som alltid vet best. Da jeg selv møtte veggen, og mistet både familielivet, jobb og helsen, det vil si hele livet slik jeg kjente det, sa en kamerat en del ting som fikk meg til forandre det synet jeg hadde på han ganske ettertrykkelig. Han sa blant annet at han ikke håpet jeg ville bruke det mot han at han var mer vellykket enn meg, siden han hadde både god jobb, hus og hjem og dyr bil, mens jeg nå hadde kun det å være syk. Noe jeg nevner her og nå, for å illustrere at empati eller hjelpsomhet handler om fokus. Om alt alltid handler om oss selv, gjør vi sjelden den som sliter en tjeneste. I stedet hjelper vi heller kanskje til med å trykke hen enda lenger ned i gjørma hen har havnet i.

En annen løsning en del folk tyr til når noen i deres nærhet møter veggen, er å trekke seg vekk. Det vil si at de føler de må velge en enten eller løsning. Men en trenger ikke å agere på den hjelpeløsheten en kan kjenne på når noen sliter, på et slikt vis. Det er likevel ikke vår oppgave å ”helbrede” noen fra seg selv og det de føler eller å bære alt ansvar for dem. Det er nok å være der for dem. Og ikke en gang hele tiden. Vi må ikke glemme å være tro mot våre egne følelser og grenser oppe i en annens krise. Blir det vanskelig og tungt er litt likevel langt bedre enn ingenting. Og så får vi bare forsøke å huske at noen ganger tar ting tid. Kanskje blir livet til den som fikk en livskrise aldri det det var igjen. Men noe blir det. Og dette noe har vedkommende rett til å eie. Og du har muligheten til å ta del i det, i stedet for å skyve hen vekk bare fordi det er den letteste løsningen for deg.

I vår familie har svigerfar fått en kjempeutfordring. Etter et hjerneslag er han lam i venstre del av kroppen, og han ligger nå på sykehus for rehabilitering. Noen prognose er vanskelig å stille. Men det det medfører her og nå, er blant annet at hans to døtre har fått en stor jobb å gjøre. De kan ikke bare trekke seg bort. Det er heller ikke slik at sykehuset sørger for alt. De pårørende må vaske klærne hans, sørge for at han følger opp avtaler, være med om noe skal gjøres utenfor sykehuset, ta del i den mentale og sosiale biten, osv. Og de pårørende er altså kjæresten min og søsteren. De har dermed blitt en del av sin fars livskrise.

Når det kommer til familie, strekker vi oss gjerne langt, selv om det skulle komme til å koste oss mye. Men det er ikke alltid så selvfølgelig som vi skulle tro, at den som møter veggen får forståelse og omsorg fra sine nærmeste. For eksempel kan familier ende opp med å bli splittet, om det blir satt fokus på ting som overgrep gjort i barndommen. Ikke alle klarer å akseptere at den overgrepsutsatte legger opplevelsene sine på bordet. Og de kan komme til å velge overgriperens ”side”, eller påberope seg retten til ikke å ta standpunkt og bare la ting surre videre som om ingenting har skjedd. Noe som i mitt hode gjerne er en unnvikelse. Ofte med begrunnelser som at dette med overgrep jo bare er påstander, det mangler bevis. Og de har jo lest om falske anklager så de vet det finnes. Så kan det oppstå press som at nå er det på tide å legge det bak seg - gammelt søppel stinker. Og plutselig kan den som ble sviktet i barndommen, ende opp med et nytt svik, og beskyldninger som at de ødelegger familien og slike ting. En annen og minst like vond greie, er om noen dør, og det oppstår en arvestrid. Da er det lite medfølelse å finne for sin sorg. Og slik fortsetter det. Livskrisene griper om seg i livene våre, og berører alle som står den rammede nær. Noe som selvfølgelig ikke skal legges på ryggen til den kriserammede som en sekk full av skyld. Livet er slik livet er, og dette er en del av det.

Dagen sklir videre her jeg sitter og hakker på tastaturet. Klokka har nå blitt tolv snart, og det er vel på tide med lunsj. Lunsj er ikke det verste en har i livet. I det hele tatt er det lite som er det verste en har, og enda mindre som er det potensielt vanskeligste en kan komme til å møte. Men noe har vi alle å slite med. Og så får vi gjøre det beste ut av det, og nyte et måltid, eller noe annet, og forsøke å ikke glemme at noe godt finnes det også i livet vårt - uansett. En må bare forsøke å legge merke til det.

Det at jeg skriver blogginnlegg som det i går og det i dag, er et valg jeg tar. Ikke fordi det er det letteste valget jeg kunne tatt, men bloggen har blitt en stor del av livet mitt slik det er nå. På et vis har Vannlandet blitt som en jobb. Om du lytter til sangen som ligger under Dagens link, blir det formidlet noe der som jeg kan kjenne meg litt igjen i. Kanskje kan du også kjenne deg igjen.

Bildet er en detalj fra utstillingen Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Om du vil være med meg.

I dag måtte jeg dra på smilebåndet da jeg leste litt nyheter på nett. Erling Gjelsvik er er ute med skarp tunge, og kritiserer fiffens kupp av 17.mai i Bergen. Så får jo de som syntes at sirkus er sirkus og at sirkus er moro uansett, heller irritere seg litt over at alle ikke ser like lett på ting.

Ellers kan en lese om et rungende ja for homofile ekteskap i Irland, og det må jo være bra. Selv om noen homofober kanskje finner støtte for sine følelser i gamle bøker, og sikkert vil skrike litt opp om hva som er naturlig eller unaturlig. Selv om naturen i seg selv ikke forholder seg til naturlig/unaturlig. Den er bare er. I alt sitt mangfold. Om ikke vi kommer og dreper den.

Det som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag, var likevel historien om en mann som kastet asken etter sin kone i dass på et kjøpesenter. Noe som skyldtes sterke følelser. For slik er det jo, ekteskap kan by på litt følelser. Enten de er heterofile eller homofile. Og enten de er gode eller dårlige. I denne historien om asken og dassen hellet visst følelsene ganske tydelig mot det vonde.

Dritten med dårlige følelser mellom ektefeller/samboere er at de ofte får en konsekvens som strekker seg over til barna. Og det stopper ikke nødvendigvis om de voksne velger å gå fra hverandre. Barna står i mellom dem likevel.

Løsningen blir ofte skissert å burde være en form for våpenhvile mellom foreldrene. De får beskjed om å ta seg sammen, og tenke på barna, slik at de for eksempel skal kunne feire bursdager og høytider i sammen. Det vil i klartekst si at de skal underkue de følelsene de sitter på, og oppføre seg pent i dannet selskap. Form er viktigere enn innhold, er en sannhet som gjelder for mange. Men så er det det da, sannheter er ikke alltid så entydige som en skulle tro. For hva med kvinnen som ble mishandlet av sin mann gjennom år, og gjerne mens barna så det. Er moren en god rollemodell om hun stiller i festlig lag sammen med overgriperen av hensyn til barna, eller viser hun barna sine at det er greit at hun ble banket opp, og greit at en spiller en rolle som ikke er i samsvar med det en føler? Livet går jo videre, og vi må alle være venner.

Og hva om det var snakk om overgrep rettet mot barna? Er det da riktig å ”ta seg sammen og være voksen”?

Om det som hovedsannhet er riktig å plassere barn sammen med foreldre hvor de later som om overgrep ikke skal gi konsekvenser, hvilken form for overgrep kvalifiserer i så fall til å si nei er et nei, nok er nok, dette stiller jeg ikke opp på? Er det nok at vi kjenner på grensen selv og respekterer den, eller skal noen andre bestemme det oss? Går grensen i så fall ved seksuelt missbruk? Vold? Neglisjering. Utnytting? Hva med alkoholisten som over år veltet seg i sitt eget spy og brølte til barna i fylla, truet og skapte utrygghet og angst? Er det han du skal dele en likør med i familieselskapet omkranset av barna og din prektige evne til å være tilgivende? Eller er det noe annet vi framstår som i et slikt scenario? Hva med moren som manipulerte, truet, serverte løgner og ikke unte barna noe, knapt nok mat eller klær? Er det henne du skal sitte sammen med og skåle eller nippe til kaffen av hensyn til barna? Hva med psykopaten og narsissisten, som aldri så annet enn sine egne behov, og trampet alle i sin nærhet ned for å få det hen ville eller følte seg berettiget til å ta. Er det hen en skal sitte og smile til over et bord som om ingenting har skjedd? Enten det var en selv eller barna som over år hadde fått unngjelde for en manglende empati hos et voksent menneske som samtidig satt på en makt og mulighet til å velge annerledes? Finnes det i det hele tatt en grense for hvor "voksne" vi skal være?

Oppløste familier sitter gjerne på mye vondt som ikke blir borte. Og jeg tenker at barn kjenner på det uansett om foreldrene sitter og smiler til hverandre i en bursdag og spiller et skuespill. I hvert fall om de vet litt om hva konflikten består i. Og konflikter kan være bunnet i så mangt. Det må ikke nødvendigvis være mannen som er overgriperen, eller han som har mishandlet noen. Noe den japanske mannen på dass sikkert kan underskrive på. Menn som blir utsatt for ting over år, blir gjerne sinte. Og sinne er i blant en så tydelig ting at det kan framstå som om det er det som er problemet. Det blir litt som når barn kommer hjem for sent, og foreldrene møter dem med trusler om straff. Ikke fordi de nødvendigvis er kun sinte, kanskje var de mest redde, og følte seg hjelpeløse. Det vil si at de underliggende følelsene blir dekket over av noen som er lettere å forholde seg til. På samme måte blir kanskje grunnleggende problemer mellom voksne partnere også gjemt bort bak noe annet. Den mest klassiske er kanskje tannkremtuben som blir klemt på feil. En bagatell kanskje, men det underliggende kan minne om et isfjell. Der de virkelige størrelsene ofte blir skjult under et teppe av dannelse, maktkamp, anklager eller raseri.

Det er lett å se på sannheter som noe uangriperlig. Det som er sant, er sant. En stein er en stein, osv. Men jeg tenker at alle sannheter er som et dyr med hale. Og denne halen kan lede til mye rart om en griper tak i den, og får sett litt nærmere på de sannhetskroppene vi er omgitt av på alle bauger og kanter. Det er kanskje ikke slik at det er sant at det bare er til det beste at Bergens befolkning får litt sirkus på den 17. Det er kanskje ikke slik at homofile ikke har samme rett til å elske den de elsker, og ikke har samme rettigheter som mennesker som heterofile par har. Og det er kanskje ikke nødvendigvis sant at barn alltid har godt av at foreldrene eller foresatte spiller en rolle som ikke er tuftet på det virkelige liv, historie, verdier og tydelighet.

Da var dagens blogg kommet til sin ende. Den besto kanskje ikke av uangripelige sannheter, men kanskje av noen spørsmål det går an å tenke over. For det går an å tenke over det vi bygger våre sannheter på, vi trenger ikke bare å bruke energien vår på å forsvare dem.

Nå skal jeg straks feie over til Beate og ungene hennes i min nyreparerte, lille bil, og løpe i gang noen kjøttkaker. For jo, jeg tenkte å dra i gang en liten middag for oss i dag. Det er jo pinse, og koselig å være sammen når en selv velger det. Og jeg lager tross alt det som nok er verdens beste kjøttkaker. Jepp, for i all beskjedenhet, noen sannheter står støtt som fjell – kanskje.

Maleriet på toppen av dagens blogginnlegg, finnes ikke i virkeligheten lenger. Det er malt over. Men temaet i det var det lille rommet som oppstår mellom en overgriper og offeret. Det blir som en liten boble som kun de to kan dele. Om du ikke ser det med første øyekast, så titt etter på nytt, så vil du se en enorm tommel som presser hodet til personen i bildet ned. Og dette møtet er lukket inne i en boble. Bildet hadde tittelen "Macro".

Over overgrepsbildet har jeg malt et nytt. Og det kan du se under her. Dette nye bildet var en gave til Beate, kjæresten min. Det ble malt med utgangspunkt i noe vi hadde sammen, interessen for akvariefisk. I dette tilfelle Krobia Xingu red cheek.

Jeg liker tanken på at min historie ligger skult under noe nytt, noe som er bare Beate og mitt sitt. Og at det nye ble gitt som en gave. For det betyr ikke samtidig at jeg forsøker å late som ingenting i forhold til hva jeg har opplevd, for å opprettholde en fasade. Fiskene ble ikke malt for å skjule over virkeligheten, men for også å gi plass for noe annet. Min historie blir likevel delt med Beate. Enten det handler om meg som barn, eller voksen. Hun later ikke som om den ikke finnes. På samme måte forholder jeg meg til hennes historie og hennes liv. Det som var, det som er, og det vi skal møte sammen.

Skal du stå oppreist, må du samtidig våge å falle. Vil du bli sett, må du samtidig våge å stå for den du er og det du mener.

Ha en fin pinse.

Bjørn

Dagens link: Falle fritt.

I dag startet dagen litt over sju. Utenfor begynte et arbeidslag med å klargjøre for maling av lavblokka jeg bor i. Stillas skal opp og huset skal spyles og ingenting av dette foregår selvfølgelig lydløst. Så da ble det dårlig med søvn på meg. Og jeg regner med at det blir flere tidlige morgener på meg framover en stund. Etter hvert må jeg også forholde meg til malere som titter inn av vinduene mine, og det er en litt uvant opplevelse å forholde seg til, siden jeg bor i andre etasje. Jeg tror jeg vil få en følelse av å bli litt vel mye sett, noe som igjen vil få meg til å føle meg litt ufri. Jeg kan selvfølgelig trekke for gardinene, men da får jeg jo følelsen av å være innesperret. Så vi får nå se. Jeg får håpe det ikke tar for mange ukene med denne malingen. Trøsten er selvfølgelig at huset blir fint av litt vedlikehold. I utgangspunktet er fargen her gul, men kanskje blir den en annen nå. Er jo litt spennende bare det. Sebrastripete hadde vært litt gøy. Er jo lov å håpe.

Som den jevne leser kanskje har fått med seg, har jeg begynt å gå turer, i et lite forsøk på å bremse hastigheten på forfallet en smule. Og det har jeg holdt på med hver dag i en måneds tid nå. Noe som har medført at jeg opplever å ha fått mer energi. I tillegg føles rompa fastere og ryggen rettere. Og sånt skal en ikke kimse av.

Å gå disse turene koster selvfølgelig litt, men det er kjekt at det begynner å gi en smule gevinst også. Angsten min er for eksempel ikke like merkbar når jeg går lenger. Noe som sikkert skyldes at jeg går samme stedet hver gang. Nå er det også slik at jeg har kun en tredjedel lungekapasitet igjen på grunn av mange år med røyk og leirestøv og ting som for eksempel kvarts, og dette er en tilstand som ikke er reversibel. Ett navn på denne tilstanden er Potters Rot. Men jeg kan trene opp restkapasiteten til å fungere litt bedre. Det er målet. Og jeg merker allerede at lungene verker mindre under seansen nå, pluss at jeg ikke puster fullt så tungt når jeg går lenger, som jeg gjorde i begynnelsen. Det er selvfølgelig marginale forskjeller, men hallo: Lite, men godt, sa gutten, han patta katta.

Bildet jeg har på toppen av bloggen i dag, er ikke ferdig enda, men skal hete ”Stigmata”. Ut av såret i hånden tenker jeg å male blod som renner, men det skal være i regnbuens farger. Og hvem er det som bruker regnbuefargene som symbol? Jo det er homsene. Så får vi se da, hvordan det blir seende ut etter hvert. Det er ment å bli del av en utstilling hvor jeg tar elementer fra kristendommen og putter dem inn i det livet vi lever i dag. Symbolikk kan jo brukes til så mangt. Og det brukes. Det skal ikke stå på det. Symboler har blitt brukt til krig med korset på korsfarerens bryst, og av abortmotstandere som for eksempel Børre Knutsen. Og i dag er det jo litt vanskelig for homofile kristne å få de samme rettigheter og den samme respekt som heterofile, så da tenkte jeg at jeg kanskje kunne si noe som den som betrakter bildet kunne tenke noe på egenhånd om, når jeg brukte dette med stigmata i en slik sammenheng.

Bildet av den unge mannen på bilde nummer to, er så godt som ferdig nå. Det har fått tittelen Ezekiel 25:17, som viser til et bibelsitat som blant annet ble brukt i filmen Pulp Fiction.

"The path of the righteous man is beset on all sides by the iniquities of the selfish and the tyranny of evil men. Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness, for he is truly his brother's keeper and the finder of lost children.
And I will strike down upon thee with great vengeance and furious anger those who attempt to poison and destroy my brothers. And you will know my name is the Lord when I lay my vengeance upon thee."

Planen min nå er å begynne å male et bilde av en annen ung mann, og det skal hete ”Bønn”. Bønn er jo noe mange kan ty til i blant, spesielt om livet blir veldig vanskelig, noe det jo blir i blant. Av forskjellige årsaker. Vi skal alle før eller siden kjenne på smerte, sorg, savn, meningsløshet og ikke minst hjelpeløshet. En kan jo også be om så mangt, og på så mange måter, og hvor som helst. En kan gjøre det i stillhet bak mørke gardiner, i et gudshus, eller en kan rope fra en fjelltopp. Mitt neste bilde skal ha en link til den form for tradisjon som selvpisking/selvskading/selvkorsfestelse er enkelte steder i verden, ofte i forbindelse med påske. På engelsk kalles utøverne av denne formen for tilbedelse/deling av Jesu lidelse, for Flaggelants.

Begge de to unge mennene jeg maler er nevøer av meg. Og jeg bør vel for min søsters sjelefred nevne at de har ingenting med bildenes innhold å gjøre. De er kun modeller.

Hvilke andre motiv jeg skal ha i denne serien med bilder knyttet til kristendom/symbolikk, vet jeg ikke enda. Men jeg finner nok på noe. Hvis ikke får jeg male noe helt annet. Et tre. Eller en bil. Eller kanskje hus, som folka utenfor vinduet mitt skal gjøre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take Me To Church

I går begynte jeg på to nye malerier, i en serie bilder som skal bli til en utstilling, hvor alle bildene skal ha en eller annen form for link til kristendom/tro og variabler rundt utøvelse/opplevelse av dette. Og dagens bilde er altså den spede begynnelsen på ett av disse to bildene. Det er 100x120cm stort, og har foreløpig fått arbeidstittelen Hedning. Andre alternativer til tittel har vært Jesus eller Beelzsbub. Beelzebub er et alternativt ord for Satan. Den unge mannen på bildet er en av mine nevøer, bror til han jeg viste bilde av i går, og jeg kjenner av den grunn at det er lettere å kalle bildet hedning enn det er å kalle det Satan, siden min nevø selvfølgelig har en mor, som i tillegg er min søster. Et annet bilde i utstillingen skal handle om det synet enkelte kretser innenfor kristendommen har på homofili. Som for eksempel Norges samemisjon.

Uansett, bildene kommer inn under en fellesbetegnelse som kalles kultur. Kunst er kultur, selv om ikke all kultur er kunst. At Bergens ordfører og havnesjefen sammen med sine ektefeller får et gratis cruice, etter å ha kuppet 17.mai i Bergen sammen med en reder, er også en form for kultur, vil noen si, men da snakker de kanskje om ukultur. Mens ordføreren sier hun ville betale for seg, men ikke fikk lov på grunn av regler for kjøp av cruise innenlands, eller noe slikt. Men det var jo ingen regler som hindret henne i å takke nei til smøret, så den unnskyldningen blir vel egentlig rimelig tynn på skiva hun vil ha oss til å svelge.

Andre som ikke helt har klart dette med å sette grenser for seg selv, er en del medlemmer av FIFA. Som du sikkert har fått med deg, i det miste om du har en liten interesse for fotball. Min egen interesse for denne delen av vårt utvidede kulturbegrep, er så liten at den er knapt merkbar. Men jeg har likevel fått med meg litt av hva som forgår i maktens korridorer.

Ikke all kultur setter grenser for seg selv på grunn av en fornemmelse av rett og galt, eller folks følelser. Det gjelder derfor for kunst også. Og kunstens oppgave er vel kanskje mer å utfordre grenser, enn å sette grenser for seg selv. Noe som noen vil påstå den heller ikke gjør, om de for eksempel går og ser på skulpturene av selvsugende mennesker, som en kunstfestival på Voss viser fram. På den annen side handler andre innslag på kulturfronten nettopp mye om hva folk føler, slik forestillingen Det var engang et menneske, som vises på Den Nationale Scene i Bergen og blir spilt av helt vanlige mennesker, også antagelig gjør:

Hva har dere gjort i dag?

Jeg har booket hotell på en gresk øy.

Jeg har komponert.

Jeg har stuet spinat og brokkoli.

Jeg har fått elektrosjokk.

Detpolitiet i Bergen holder på med om dagen, faller nok ikke inn under begrepet kultur. Om det er en ukultur som ligger bak valg de tar, får noen andre uttale seg om, men at ting ikke virker som om alt er helt på stell, kan jeg også uttale meg om. Det har vært mye dårlig jobb fra denne kanten den siste tiden, om en tar utgangspunkt i det media skriver. Snuten driter så jævlig på draget at møkkaskodda ligger bruntjukk, ville vi sagt der jeg kommer fra. De gir faen, ville kanskje de som ikke får hjelp av dem sagt. Hva Varg Vikernes/Greven ville sagt, hadde vel også berørt noe om Faen, gjerne ispedd noe om død og Helvete. Mens Sissel hadde antagelig sagt gosh a meg, om hun fikk siste ordet. Men siste ordet i føljetongen Bergen Politi er nok neppe sagt enda, så hun får nøye seg med å synge Vestland, Vestland.

Til sist vil jeg ta med en liten historie om en kvinne som påberoper seg å ha misbrukt sin mann. Og det hun sier burde vi tenke over både noen og enhver, uansett kjønn, legning, tro eller levd liv. For i blant blir det slik at vi tar eiendomsrett på rett og galt, og drar på korstog mot dem vi elsker høyest i en maktkamp som egentlig er helt unødvendig. Slik korstog gjerne er. Korstog handler mer om skylapper enn kampen for den endelige sannhet. Og med en bomba, avslutter jeg dagens blogg og tar med meg apostlenes hester ut i Guds frie, for å utfordre litt lunger og leggmuskler.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Imagine

Det er søndag, men det er jo en god nok dag det. Dagene i seg selv forholder seg jo neppe til godt eller vondt i det hele tatt. Den greia er det vi selv som står for, gjennom hva vi fyller dagene våre med.

Selv fikk jeg en melding fra eldste datteren min på begynnelsen av denne søndagen. Den lå og ventet på meg da jeg sto opp. Og det gjorde sitt til at denne dagens innhold begynte sin oppbygging på en god måte for meg. Hun har nettopp flyttet inn i nytt rekkehus sammen med barn og samboer, og da har det vel dukket opp en del greier i forbindelse med flyttingen. Slik som talen til Nissen du kan se over her. Det var den hun sendte i en melding. Selv kjente jeg at jeg ble rørt av å lese den lille talen, det gjorde godt. Men jeg ble på en måte også konfrontert med hva jeg etterlot da moren til mine barn og jeg skilte lag, og jeg flyttet ut. Og også det at jeg tok noe av julen til mine barn med meg. Jeg tror aldri jeg har tenkt over at jeg tok med meg nissen. Selv om barna mine og jeg har feiret jul sammen også etter at familien ble splittet, ble det jo aldri det samme igjen. Klikk på bildet så blir det lettere å lese. Og ja, jeg spurte selvfølgelig om lov til å vise det her før jeg la det ut.

Å få slike små glimt av det ens barn har følt og opplevd kan gjøre både godt og vondt. Det kommer selvfølgelig an på hva de har opplevd, og hva vi selv husker, eller vil huske. Og i den forbindelse er det viktig å ha det klart for seg at det våre barn opplever og bærer med seg, ikke nødvendigvis er det samme som vi selv opplever, eller opplevde. Så om du eller jeg noen gang blir konfrontert av våre barn, og de forteller oss ting om oss selv vi ikke kjenner oss igjen i eller ønsker å vedkjenne oss, så skal vi likevel ta deres opplevelse på alvor. Og vi skal akseptere den som deres virkelighet.

Det er ikke slik at det er vi selv som eier all sannhet. Og det er ikke slik at våre følelser eller syn på ting alltid er det viktigste. Det samme gjelder i forhold til den rollen vi har overfor våre barn. Mens de er små, er de helt avhengige av oss, og vår stemme er viktig i forhold til både grenser og muligheter. Men etter hvert som barna blir eldre forandres de, og derfor også behovene deres. Noe som burde tilsi at vi foreldre også bør søke å utvikle oss, i stedet for å klamre oss til den nærmest allmektige rollen vi hadde mens de var helt små. Hver alder i et barns liv har sine utfordringer og muligheter, og det at vi foreldre ikke henger med, kan i blant gi seg nærmest groteske utslag. Noe en i blant kan se i historier om menn i trettiårene som fremdeles tillates å bo på gutterommene, mens mamma lager mat og vasker klærne deres.

En annen greie en i blant kan se, er foreldre som ikke klarer å akseptere at barna blir voksne. Og derfor bruker fraser som at ”barna mine vil alltid være barna mine”, for å sette en slags standard og en rollesetting, som de samtidig frembringer som en følelsesytring og noe vakkert, men som i blant er en bortforklaring når en har gått litt over streken. Likevel, det er jo sant, vi har gjerne et slikt følelsesbånd til våre barn. Men følelser er ikke det samme som et fritak for ansvar når det kommer til valg og handlinger. Så ved et punkt er det kanskje på tide å kutte navlestrengen og la dem får ta sine egne valg og leve sitt liv slik de selv ønsker og evner det, uten at vi foreldre skal fortsette med å bestemme over dem. Det at de alltid vil være våre barn, sier jo heller ingenting om hvordan vi behandlet dem som barn, eller hvordan barna opplevde det vi ga dem. Det sier heller ikke noe om hvilke veivalg vi hjalp dem til å se, og til å ta. I stedet er det en slags blindgate hvor vi tviholder på en slags rettighet vi har fordi vi satte dem til verden, mens vi samtidig leder blikket deres bakover i stedet for framover.

Når dette er sagt, så mener jeg ikke at vi skal la barna våre bare seile sin egen sjø i det de flytter ut. Men i blant er det kanskje nok at vi er en øy de kan søke mot om de trenger det, og ikke tviholder på en oppdragerrolle og en maktbalanse langt inn i grava.

Det er ikke slik at vi alle er perfekte foreldre. Kanskje er det heller slik at om vi får til 30% av det vi forsøker, så bør vi være fornøyde. Livet sliter i oss og krever av oss på alle bauger og kanter, og ofte kommer vi til kort. Slik er det med deg, og slik er det med meg.

I mitt og ungene mines liv, så tenkte jeg at alt har sin tid. Småbarntiden, pubertet, ungdom og etter hvert voksenalderen. Jeg hadde forskjellige roller på alle disse trinnene, og måtte forsøke å la verden, livet og virkeligeheten få åpne seg opp mer og mer for barna mine. Og nå, når jeg har blitt seksti, har jeg begynt å kjenne at tiden hvor ungene mine begynner å fortelle meg noen sannheter i stedet for at jeg forteller dem, har kommet. Så jeg opplever nå at de for eksempel kan be meg skjerpe meg, få ræva i gir, og ikke bare la livet skure mens jeg bortforklarer alt jeg ikke tar tak i med angsten min. Og dette kjenner jeg er godt, selv om de ikke bruker akkurat de ordene jeg selv valgte nå. Budskapet er uansett der. Jeg opplever det ikke som om de forsøker å ta styring på livet mitt ved å ikke akseptere alt jeg gjemmer meg bak, men at de er omtenksomme og at de bryr seg om meg. Og stort mer enn det trenger en kanskje ikke ønske seg.

Nå når jeg har blitt bestefar, må jeg nok en gang forholde meg til at alt har sin tid. Da mine barn var små, var det tiden for å være der for dem, og forsøke lære dem det jeg ønsket å lære bort, og det dreiet seg mye om verdier og selvrespekt, slik jeg selv tenker om det i dag. Samtidig handlet det også mye om å være tydelig i min papparolle, og å sette noen grenser. Men dagen i dag er ikke en tid hvor jeg skal innta samme rolle overfor barnebarn. Jeg er ikke det nye barnets forelder. Jeg kan formidle verdier når den tid kommer, men ikke nødvendigvis være den som bestemmer hvor grensene skal gå, eller hvilke dører som skal åpnes og når. Derfor skal jeg heller ikke fortelle min datter hvordan hun skal oppdra barnet sitt, mens jeg påberoper meg alle rettigheter ved å hevde at jeg må da få si min mening. For jeg må ikke få si min mening bestandig. Jeg kan si litt, og jeg kan gi råd om jeg blir spurt, men bør ikke mene noe om alt hele tiden. Noe som for meg er en utfordring, siden jeg har mange meninger om så mangt. Så jeg må forsøke å være bevisst på hva jeg gjør, og ikke slenge rundt meg med sannheter uten sperrer i det hele tatt.

Gitt alle mine meninger, så er det selvfølgelig slik at dette lille blogginnlegget ikke er i stand til å romme dem alle, og ikke en gang i forhold til det temaet jeg var innom i dag. Så videre meninger overlates herved til deg. Og jeg er ganske sikker på at du sitter på noen.

Datteren min skrev en gang en tale til Nissen. Det jeg selv har skrevet i dag, er kanskje mer rettet mot nisser på lasset. Og en slik har vi kanskje alle, som en blindpassasjer i det livet vi lever. Kanskje uten av vi er oss bevisst den. Og den nissen kan jo også ha mange navn. Ett av dem er Arvesynden. Et annet er Jegvetbest.

Til slutt i dag legger jeg ut et lite dikt jeg skrev til mine barn da de var små:

SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link (Barnebarnet mitt ble døpt Aria. Det betyr Løvinne):

Torsdag åpner Galleri VOX en ny utstilling. Vi feirer i år tiårsjubileum, og utstillingen Sirkus er en del av denne feiringen. Dette er en utstilling hvor det meste er et resultat av gjenbruk. Og som tittelen sier, kan en vente seg mye rart, slik en også gjør når en går på et vanlig sirkus. Det meste er skulptur, men selv bidrar jeg med et maleri. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Kanskje også fordi min forrige utstilling handlet om gjenbruk, og at jeg derfor nå har følt for å arbeide med andre prosjekter.

Om du skulle ha dumpet ned her i Vannlandet og ikke vet hva Galleri VOX er, så er det et fellesatelier som også driver et eget Galleri. Vi holder til på Nordnes i Bergen. Ett ufravikelig kriterium for at du skal få arbeide ved galleriet/atelieret vårt, er at du er uføretrygdet og har en psykisk lidelse. Selv kvalifiserer jeg på grunn av angst og en form for tilbakevendende depresjoner.

Du kan lese mer om utstillingen Sirkus og om Galleri VOX her.

Selv om de som får plass ved Galleri VOX er mennesker som meg, det vil si folk med en diagnose, så er VOX ingen arbeidsstue eller et oppsamlingssted for de uheldige. Det er ikke noe som har kommet i gang for at stakkarslige mennesker skal få sitte og lage nisser av doruller eller hekle grytekluter. For meg fungerer det på den måten at jeg fikk fortsette å arbeide som kunstner også etter at jeg ble trygdet. Etter mange år som keramiker møtte jeg veggen både psykisk og fysisk. Men jeg har likevel en restarbeidsevne, og den bruker jeg så godt jeg kan. Det har jeg gjort i ti år.

Å ha noe å gå til, er viktig. Å ha noe å gjøre, som samtidig virker meningsfylt, er ikke et behov som forsvinner i det den første utbetalingen fra NAV kommer. Livet skal likevel leves videre. Det er heller ikke slik at den som blir uføretrygdet har vunnet i et lotteri, hen har heller tapt i et. Det er altså ingen grunn til å mistenkeliggjøre den uføretrygdede og tro at det bare er å ljuge på seg et lite problem fordi hen ikke gidder å jobbe, og så raser pengene inn mens en overveldes av en lykke og alle valgmulighetene som nå dukker opp. For det første minner trygden for mange mer om et drypp enn et ras, for det andre er det slik at mulighetene dine ikke blir flere, men færre, og for det tredje skal du gjerne gjennom en lang periode først, hvor du må innse at livet slik du kjente det kanskje er over. Med den sorgen og de reelle helseutfordringene du har fått som gjerne vokser på deg. Trykker deg ned. Gjør deg fortvilet og ute av stand til lenger å se mening i livet. Denne prosessen tar gjerne flere år. Til du en dag sitter der. Mens alle andre har gått på jobb.

Både økonomi og helse har blitt en begrensing, den dagen du blir trygdet. Samtidig må du likevel forsøke å finne en ny mening i livet, og noe som gir deg verdi. Men det er kanskje ingen som har bruk for deg lenger, og du vil komme til å kjenne på stigmatisering og identitetskriser. Kanskje også skam. Noe som igjen kan lede til at du begynner å skjule deg. Spesielt om utfordringen din er av en psykisk natur. Folk med psykiske lidelser er jo gale, det vet vi jo. Vi vet også hva gale folk er i stand til å finne på, det forteller jo media oss. Så det er sikkert best å holde dem på avstand. Nå vet vi selvfølgelig ganske mye om hva folk som ikke har en diagnose også er i stand til å gjøre, men det betyr ikke at alle friske blir mistenkeliggjort på samme måte av den grunn. Så det er nok litt forskjell på folk. Selv har jeg likevel valgt å være åpen om min livssituasjon, og også mye om grunnene til at den ble slik den er. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. For selv om jeg i dag har begrensinger både fysisk og psykisk, kan jeg tenke, og jeg har fremdeles et språk. Jeg må ikke bruke dette språket, men jeg kan. Og slik er det med det å arbeide ved Galleri VOX også. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg må, men fordi jeg kan. Det betyr at jeg er i stand til noe. Det igjen betyr at jeg har en verdi. Alle vi som arbeider ved Galleri VOX har en verdi. Vi er alle forskjellige, men dét har vi felles. Med hverandre, og med deg.

Om du bor i Bergen og ikke har noe bedre å foreta deg torsdag ettermiddag, så ta deg gjerne en tur på åpningen av utstillingen ”Sirkus” på Galleri VOX. Eller ta deg en tur en annen dag. Ikke fordi du må, men fordi du kan. Livet er fullt av muligheter. En må ikke nødvendigvis fokusere mest på utfordringene en har fått. En kan fokusere minst like mye på mulighetene.

Det er mye drit en kan gjøre. Mot seg selv eller andre. Vi kan rakke ned på oss selv, eller trygdede, homser, romfolk, polakker, innvandrere og flyktninger med mørk hud, islamister, ektefeller eller naboen. Det er veldig lett å sparke nedover. Og ligger noen helt nede er det lettere enn det meste. Vi trenger ikke å sparke en gang, vi kan bare trampe over dem. Men vi har alle også muligheten til å gjøre noe bra. Vi kan løfte. Uten at det kjennes tungt ut i det hele tatt. Alt trenger ikke å være en uoverstigelig greie. Slik damen bak dette lille innslaget i hverdagen har bevist.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: ALEGRÍA = GLEDE

Det er torsdag, og jeg sitter her og hakker på ny pc. Jepp, den gamle kræsja i går, og selv om jeg har en bærbar i tillegg, er jeg vant til å bruke hovedsaklig en stasjonær. Så da måtte jeg ut og handle. Noe som medførte at det forsvant noen tusinger rimelig kjapt. For jeg kjøpte ny 27' skjerm også. Som oppleves klarere enn den gamle. Så akkurat det var positivt.

Det fulgte ikke med Microsoft officepakke, men i stedet fulgte det med noe som heter LibreOffice. Skulle være like bra, og kompatibelt med Microsoft office. Alt blir lagret i doc. Ulempen, ser jeg nå, er at det ikke er noe automatisk retteprogram. Teksten må i stedet sjekkes i etterkant, men jeg får det ikke til å fungere. Skriver jeg sjytgc, retter den ikke noe som helst. Ikke sier den i fra at noe er galt heller. En bagatell, kanskje, men irriterende. Jeg liker ikke å få vanene mine forandret, og har blitt vant med røde streker under skrivefeil. Jeg får forsøke å vende meg til skiten, og går det ikke, får jeg heller kjøpe meg en Officepakke etter hvert.

Å skaffe seg noe nytt er gøy. Selv om det også medfører noen utfordringer å bli vant med det i blant. Hadde jeg hatt mye penger, kunne jeg nok klart å leve med litt mer shoppelykke enn livet består av nå. Selv om den ofte er kortvarig, og påstås å være overflødig. Men jeg har ikke mye penger, så den formen for lykke kommer ikke daglig. Det medfører kanskje at nyanskaffelser oppleves som enda mer lykke enn de ville gjort om de kom ofte, men jeg er åpen for å prøve et liv med mye penger likevel. Det skal ikke stå på det. Jeg er villig så det holder, sa kjerringa.

Penger er ikke det jeg har mest av. Det er en sannhet jeg må leve med. For meg er det likevel slik at det å betale regninger er noe jeg gjør med glede. For det har ikke alltid vært slik at det har skjedd på dato. Et liv som kunstner har ikke vært et liv med overskudd, så økonomi har skapt mye bekymringer. Men nå klarer jeg meg rimelig bra. Selv om jeg må knipe en del. Grunnen til at det i det hele tatt fungerer er at de faste utgiftene er relativt få og ikke så store. Ferier er for eksempel ikke et tema. Og jeg må tenke over hva slags mat jeg kjøper. Ikke kan jeg fråtse i nye klær heller. Men hallo, som jeg sa, jeg betaler med glede for det jeg har. Fordi jeg er i stand til det. Men ryker det noe nå, er jeg ille ute, for først reparasjon av bil og nå ny pc gjorde at jeg måtte dypt ned i lommeboka. Og nå er det ikke mye igjen å hente der. Så finnes det noen som sitter og ruger på en million eller to de synes det er tungt å leve med, så bare gi et ord, så skal jeg med glede lette den børen for deg.

Nå er antagelig ikke slike betraktninger som jeg legger igjen etter meg nå så veldig interessante å lese om. Men for meg er det jo et bilder fra et liv. Nemlig mitt. Og det er jo interessant nok, for meg – i det minste. Så da kan jeg jeg fortsette litt til.

Å holde orden på økonomien er ikke alltid en selvfølge for alle. Det er jo så mye det går an å kjøpe, og så mye en har lyst på. Ikke minst er det mye en føler en fortjener. Så det er ikke alltid slik at det er hvor mye du tar inn, som blir utslagsgivende for hvor mye du sitter igjen med på slutten av måneden. I stedet er det hvor mye du bruker. Det vil si at en bør sette tæring etter næring, om en ikke vil at økonomien skal skape for mye bekymringer.

Men det fungerer jo ikke for alle. Hva en eier er jo for mange også knyttet veldig tett opp til hvem en er. En henter sin status og sin identitet ut ifra hva en kan vise til av luksus og eiendeler. Og da står identiteten gjerne for fall. For økonomi er ikke noe som står støtt som et fjell. Plutselig kommer det en skilsmisse. Du blir syk. Du mister jobben. Noen andre blir syke, eller dør. Og så sitter du der med masse utgifter du har lagt deg til, men lite inntekt. Så dagens råd må være at en bygger sin identitet og sin lykke på noe annet enn penger. Om en klarer det. For det kan være vanskelig. Og kanskje spesielt for ungdom. Som blir teppebombet av reklame og tilbud og hva alle andre har. Og dyrt er status. Du stiller ikke på skolen med bestemors Doro eller ei billig jakke, for å si det sånn. Rik og vakker er det som gjelder

Og da har jeg kommet til det punktet hvor morgenens sløye betraktninger må opphøre sin vei mot det skrevne ord. Dagen kaller, liv skal leves og ting skal gjøres. Grunnen til at jeg i det hele tatt sitter her og skriver akkurat nå, er at malerne som holder på med huset jeg bor i vekket meg, slik at jeg fikk tid til overs. Jeg håper du får en dag til å leve med. Ikke alt du tror du trenger er du samtidig avhengig av. Men gjør du deg avhengig av å lese her inne på Vannlandet, skal jeg med glede tilgi deg.

Dagens øverste bilder er fra soverommet jeg bruker som kontor. Leiligheten min er ikke overdådig, men huset jeg bor i skifter farge fra gult til grått og hvitt i disse dager, og siden jeg fra før har en eller to grå kontrastvegger i de fleste rom og ellers hvitt, vil det heretter framstå som ganske helhetlig. Så får jeg sole meg litt i illusjonen av å være interiørbevisst, en dag jeg trenger litt sol. Og det gjør jeg jo for tiden, for i Bergen er det mest regn som gjelder nå. Dvs grått. Akkurat det går det ikke å kjøpe seg fri fra.

Bilde nummer to viser en av ciklidene mine etter at grådigheten tok overhånd, og han begynte å ete samboerne sine. Men han fikk problemer med svelgingen, så han svømte rundt på denne måten i to dager, før han måtte spytte ut. Sånn går det i blant, og den som vil, kan kanskje finne en slags moral i det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beautiful People.

Ensomhet

I dag ble jeg 60 år ung.

En trenger ikke alltid uttale seg om alt.

Ikke alt en kaller en spade henger på greip.

Kvinnesyn og akvariefisk.

Sharkmusic.

Jubileumer. Seniluke. Og hva er vi redd for?

Virkeligheten er i blant virkelig så det holder.

Det vi deler og det vi verner om.

Grip om det håpefulle, det håpløse klarer seg godt på egenhånd.

Smått liv er også liv.

Jakten på mening og trøst

Heldige meg, som i dag kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Livskriser, avstand og nærhet.

Vil du stå oppreist, må du samtidig våge å falle.

Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness.

Jesus, Satan, kultur og ukultur.

Til Nissen.

Sirkus.

Tæring etter næring.