I går var det vaskedag. Det er det i for seg i dag også. For selv om jeg fikk støvsuget stort sett det som støvsuges kan, og etterpå fikk vasket alle gulvene, så utsatte jeg støvtørkingen til i dag. Men det regner jeg med er fort gjort. Etter det kan jeg si meg godt fornøyd, tenker jeg. Og er det noe jeg liker, så er det å være fornøyd.
Å være fornøyd er det nok ikke bare jeg som liker å være. På samme måte som jeg nok ikke er alene om å være mindre glad i å være misfornøyd. En som kanskje ikke er helt fornøyd om dagen, er Finn Skårderud. Og meningene ruller videre etter Hilde Sandviks første kritiske ytring. Det blir spennende å se hva det hele leder til. Om det brenner seg selv ut og forsvinner i stillhet som en fis en vindfull dag, blir en skyttergravstaktikk som i første verdenskrig, blitzkrig som i andre, skittkasting som i barnehagen, eller en søken etter en kjerne alle ville være tjent med å forholde seg til med åpenhet. Det gjenstår å se. Følg med, følg med.
Noe er alvorlig. Annet er ikke fullt så alvorlig. Og noen ganger blir det vanskelig å skille tingene. Én ting som kan virke ganske uskyldig, er at det å bruke penger blir som en underholdning i seg selv. Vi kan ofte se store handlesentre som reklamerer med underholdning av kjente artister, tivolilignende evenementer eller annet som skal lokke oss til dem. Gjerne med fokus på barna.Til og med tv har gjort pengebruk til underholdning. For eksempel gjennom programmet Ullared, med Morgan og Ola-Conny. Og det er kanskje festlig å se på de litt harry menneskene som vises fram i programmet, og lytte til en litt sarkastisk og nedlatende stemme som minner om den bakenforliggende i Firestjerners middag. I hvert fall kan jeg selv kose meg med slike programmer, mens jeg som programmene er ment å oppfylle, føler meg litt hevet over mennesker som blir framstilt som veldig enkle. Men å videreføre denne opphøydheten i meg selv til at jeg skal ta fly til Ullared for å oppleve noe som på tv framstilles som pur moro og Nordens Disneyland, vil nok ikke bli aktuelt. Vel er jeg lett å manipulere og forføre, men hallo, jeg kan knipe igjen også. Og dette handler kun om nye måter en kan få folk til å bruke penger på, mens en gir minst mulig av solide verdier tilbake.
Andre ting en kan lese om i avisene i dag, er feil gjort av helsepersonell. Kreftprøver ble byttet om, og feil mann operert, og piff, så var prostataen long gone. Noe som skyldes svikt i rutinene. Et annet sted kan en lese om en kvinne som fikk beskjed om å ta taxi, da hun etter å ha brukket både en fot og en arm ringte 113 etter ambulanse. Og igjen er det rutinene som får skylden. Mens det gjerne faktisk skyldes sløvhet eller arroganse. Ikke i rutinene, men hos folk. Det er folk som velger, ikke rutiner. Noe damen som holdt på å måtte amputere foten, nok kan skrive under på. Ved en tilfeldighet fikk hun tilbud om en behandling som hindret amputasjonen. Men da seksjonsoverlegen ved avdelingen som ville kutte foten blir spurt om en kommentar til behandlingen som reddet damen fra øksen, har han ingen kommentar å komme med. Noe som virker en smule arrogant, spør du meg. Som igjen kanskje kan sammenlignes litt med Skårderuds reaksjon på kritikk. Så det å stå på toppen er nok ikke lett, i det minste ikke når det kommer til ydmykhet.
Og se der, da ble det en blogg i dag også, og jeg fikk utsatt den forpulte støvtørkingen litt. Men nå får jeg hive meg rundt.
Takk til alle dere som leser bloggen min. Det er kjekt å tenke på dere, der dere sitter foran skjermen deres og leser ordene jeg hakker fram via tastaturet. Jeg håper dere får noe mer enn en adspredelse på linje med Ullared ut av det. Kanskje en ny tanke, eller en bekreftelse av en tanke dere har tenkt selv, men følte dere alene om. Kanskje kan til og med en eller annen som føler seg alene med sitt liv og sine utfordringer oppleve at hen blir litt sett, om jeg klarer å finne tanker, spørsmål og konklusjoner som en selv føler en har berørt. At det blir som en form for et bånd eller et felleskap mellom deg som leser og meg som skriver. I det minste er det noe slikt jeg forsøker å få til. Samtidig som jeg vil formidle at livet kan leves på mange måter, og at en alltid har noen valg å velge mellom. For det har vi. Både du og jeg. Og det er ingen egentlig holdbar grunn annet enn skam, for oss til å stå med ansiktet mot veggen for å skjule oss, slik artisten Sia gjør under dagens link.
Bildet jeg valgte som illustrasjon til bloggen i dag, er en fortsettelse i serien "Bilder om ikke har noe med dagens blogginnhold å gjøre whatsoever", og viser fiskemiddagen kjæresten og jeg spiste for noen dager siden. Og den smakte fortreffelig. Mat en ikke har spist før er gøy. Denne retten skulle vært med steinbit, men det fant jeg verken hos Rema eller i fiskebutikken, så det ble brosme i stedet. Hah, så modig er jeg - wow!
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: